Naturen er for alle

Jeg husker da jeg trasket ut i marka for aller første gang i voksen alder. Da var jeg 24 år, uten noe erfaring, utstyr eller forventinger til hva friluftslivet skulle innebære. Jeg gikk rundt med mine gamle sko fra ungdomsskolen, ei lånt ullskjorte som var tre størrelser for stor, og ei bukse jeg heldigvis hadde fått til jul noen år tidligere.

Det var på denne tiden jeg skulle oppleve hvor mye friluftslivet hadde å gi og hvor mye det skulle endre livet mitt. Den gangen slo deg meg ikke en tanke hvor jeg skulle gå ved neste kryss, hvor tung sekken min var eller hvor vellykket jeg så ut. Jeg bare var til stede i naturen, helt uanstrengt.

Une Cecilie Oksvold har brukt naturen til å finne tilbake til gleden og roen i livet etter år der hun har slitt psykisk. Foto: Une Cecilie Oksvold

Det var der jeg fikk puste og være fri. De små turene betød alt. De som befridde meg fra det vonde og hjalp meg finne roen. Den roen jeg aldri fant ellers, i en hverdag fylt med angst og utfordringer knyttet til det. Angsten som gjorde at jeg sammenlignet meg med alle andre, følte meg mislykket og uten verdi. Hvor kom disse tankene fra?

Er det slik at vi lever i et samfunn hvor det er slik at om vi ikke når den eller den bragden er vi feilet som menneske? Er det presset fra hvordan man tenker man må være for å bli regnet som vellykket? Hva er det som skaper all denne smerten i samfunnet? Jeg vet jeg ikke er alene om å føle det sånn.

Dette er en av de viktigste grunnene til at jeg elsker friluftslivet. I naturen er det ingen jeg sammenligner meg med utenom meg selv. Og det er på en positiv måte. Jeg blir mer og mer erfaren og opplever mestring i bøtter og spann når jeg er ute. Der føler jeg meg bra nok. Der er jeg fri.

Allikevel opplever jeg et økende press også i naturen, og at definisjonen på et vellykket friluftsliv er synonymt med å gå lengst, bære tyngst eller være tøffest. Et slikt snevert bilde kan vi ikke ha. Ikke i friluftslivet.

Vi trenger en arena hvor dette presset om å være så innmari vellykket forsvinner. Hvor det er plass til unge, gamle, alle kjønn, farger og former. For alle med sine egne forutsetninger og bagasje. Et sted hvor alle er velkomne. Et sted hvor vi kan være som vi er, med det vi har. La friluftslivet være det stedet.

– For små turer er også store.

Les også:

Naturen ble terapi
Hengekøyetur på vinterstid

Gjesteblogger – Une Cecilie

Foto: Une Cecilie Oksvold

Kommentarer

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *