Naturen ble terapi

For snart tre år siden tok livet mitt en helomvending. Jeg gikk fra å mislike naturen på det sterkeste, til å ønske meg ut i skog og mark så ofte som mulig. Hvorfor? Det var det eneste stedet angsten ikke fulgte etter.

Mitt navn er Une Cecilie Oksvold og i tiden fremover har jeg fått muligheten til å være gjesteblogger her hos Stormberg. Årsaken til det, er basert på Stormbergs verdier som knyttes sterkt opp i mot min historie. Jeg håper at med dette samarbeidet kan vi sammen belyse viktige sider ved friluftslivet og dens effekt på psykisk helse. Her ønsker jeg derfor å dele min historie om hvordan naturen har endret mitt liv.

Une Cecilie Oksvold. Foto: privat.

Allerede som barn opplevde jeg en uro som ikke hadde grobunn i noe rasjonelt. Jeg tilbrakte hver kveld skjelvende på toalettet, redd for å bli syk eller kvalm. Å sove over hos venninner var en kamp, og som regel ble jeg hentet hjem tidlig på kvelden. Da jeg ble tenåring utviklet uroen seg til et større mørke, og jeg mistet mening og lyset i livet.

Som et forsøk på å komme meg ut av den tunge tilværelsen, søkte jeg både hjelp hos leger, psykolog og alternative behandlingsmetoder. Dessverre uten hell. Tidlig i tjueåra ble børen for tung, og jeg endte opp som langtidssykemeldt fra jobben jeg hadde på det tidspunktet. Dette føre til en ny runde inn i legesystemet.

Naturen gjorde det ingen terapeuter klarte. «Den frigjorde meg». Foto: privat

Etter mange uker med samtaler, utredning og tilbud om medikamenter jeg takket pent nei til, sa legen min til slutt; «hvorfor tar du ikke bare med deg hunden din opp i marka, tenner et bål og setter opp et telt?». For meg hørtes det ut som en dum spøk, jeg var ikke et friluftsmenneske. Heldigvis tok jeg den dumme spøken på alvor, og dro opp i marka allerede neste dag. Telt hadde jeg ikke, og bålkunnskapene var ikke-eksisterende, men jeg satte meg ved et vann og bare var tilstede. Helt rolig. I flere timer…

Noe skjedde. De mørke skyene som hadde okkupert hodet mitt de siste månedene forsvant, og igjen sto blå himmel, stille vann og fuglekvitter. Naturen gjorde det terapeutene, medikamentene og helsepersonell ikke kunne – den frigjorde meg.

Une Cecilie og hunden Juster nyter turene sammen.

Jeg gikk fra å være tom og grå innendørs foran skjermen, til å sitte på toppen av Bymarka i Trondheim, med frysninger nedover ryggraden og tårer i øyekroken over stillhet, magiske solnedganger og vind i ansiktet. Jeg følte på følelser jeg sjelden hadde opplevd tidligere. Det tente en brann i meg, en lidenskap for friluftsliv. Friluftslivet ble min medisin, mitt pusterom og lysgløtt i den ellers tunge tilværelsen. Friluftslivet var, og er med på å gjøre den meningsløse hverdagen, meningsfull.

Se turklærne Une Cecilie bruker her

Selv om de mørke dagene fortsatt kommer, vet Une Cecilie hva hun kan gjøre for å takle de. Foto: privat

Følg Une Cecilie på Instagram
Følg Stormberg på Instagram

Les også:

Å gå tur kan gjøre deg lykkeligere
Derfor er gåturen viktig 

Gjesteblogger – Une Cecilie

Kommentarer

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *