Ikke organiser skolebarn basert på foreldres livssyn

Den offentlige fellesskolen er en av de viktigste arenaene for å videreutvikle samfunnet. I fellesskolen møter barn hverandre uavhengig av sosialt og kulturelt ståsted. De får kunnskap, lærer kritisk tenkning og de møter andre elever på tvers av tro og etnisitet. Fellesskolen på sitt beste bidrar til mindre forskjeller og mer toleranse.

Mangfold i klasserommet er bra for fellesskapet.

Siden 2007 er antall offentlige grunnskoler i Norge redusert med 14%, mens antall private skoler har økt med 50%. I 2017 gikk det 54% flere elever i private skoler enn det gjorde ti år tidligere. Mange av skolene er religiøse friskoler, andre er knyttet til bestemte pedagogiske retninger.

Det foreligger planer om å starte opp en rekke nye friskoler i Norge. Utdanningsdirektoratet har i dag 38 søknader om nye private barne- og ungdomsskoler under behandling. En av disse søknadene gjelder oppstart av en humanistisk grunnskole i Kristiansand for 120 elever. Initiativtakerne vil etablere et skoletilbud til foreldre som ønsker at undervisningen skal basere seg på livssynshumanistiske verdier.

Politikerne i Kristiansand bør ikke legge til rette for etablering og finansiering av en humanistisk grunnskole i Kristiansand. Humanistene bør heller bidra til at det offentliges finansiering av religiøse skoler fases ut. Et inkluderende og tolerant samfunn med små forskjeller, bygges ikke ved å organisere barn i egne skoler basert på foreldres religion- eller livssyn.

Styrken ved den norske skolen har vært at vi har integrert barn uavhengig av foreldrenes livssyn eller sosial bakgrunn. Fellesskolen mister et viktig mangfold dersom enda flere barn skal gå i skoler basert på foreldrenes livssyn. Det har en egen verdi å ha størst mulig bredde i elevmassen, ikke skape miljø- eller klasseskille på grunnlag av livssyn allerede fra 6-årsalderen.

Skoler som bygger på et spesielt livssyn kan bidra til større forskjeller i samfunnet fordi de bidrar til en sterkere organisering av barn basert på religion og etnisitet, i stedet for at barn og unge får gå i fellesskolen hvor de lærer hverandre å kjenne på tvers av livssyn. Forskjellene blir mindre og toleransen økes ved å styrke fellesarenaene. Mennesker blir tryggere på hverandre og opplever inkludering – uavhengig av bakgrunn. Fellesarenaene bygger samhold og utvikler felles identitet.

Vi trenger private skoler med et pedagogisk alternativ, men det er ikke et offentlig ansvar å finansiere skoler basert på ulike livssyn. Statsstøtten bør reduseres og på sikt fjernes helt. I dag er det etablert en rekke kristne, katolske og humanistiske skoler. Dersom ikke finansieringsordningen endres, vil vi også få en rekke muslimske skoler i Norge. Vi vet fra andre land at segregerte skoler basert på religion og livssyn, har vært et hinder for god integrering.

Som en del av tros- og livssynsfriheten, bør norske myndigheter fortsatt godkjenne religiøse skoler som holder seg innenfor lovverket. Trosfrihet og retten til å starte skoler med et religiøst livssyn er godt fundert i menneskerettighetene. Menneskerettighetene om religionsfrihet bygger imidlertid på at livssyn er en privatsak og at offentlige institusjoner ikke skal fremme eller representere noe livssyn. Barn skal lære om livssyn og de forskjellige religionene, men skolen skal stå for en nøytral formidling. Det gjør ikke privatskolene som er basert på en spesiell religion eller livssyn. Diss skolene har tvert imot som formål å basere undervisningen til barn og unge på en spesiell trosretning.

Norge har ingen statsreligion. Det er et viktig prinsipp at trosopplæringen overlates til familiene og til trossamfunnene. Offentlig finansierte skoler skal ikke være en arena for forkynnelse. Oppdragelse av barn i en spesiell trosretning hører hjemme i den private sfære, ikke med myndighetenes velsignelse gjennom statsstøtte.

I en urolig verden er det viktigere enn noen gang at vi hegner om våre liberale og universelle verdier, og at vi har felles møteplasser. Skole, idrett, lag og foreninger må favne alle og ha rom til alle.

Vi trenger en sterk fellesskole hvor ulike kulturer og trosretninger møtes og utfordres. Gode og trygge flerkulturelle samfunn skaper vi best ved la flest mulig møtes i en felles læringsarena hvor meninger testes i møte med like og ulike bakgrunner. Da vil flest mulig barn få mulighet til å vokse opp med forståelse og respekt for hverandre. Også for hverandres livssyn.

Bloggposten er også publisert som kronikk i Fædrelandsvennen den 28.05.18

Les også:
Mindre teori gir unge større muligheter 

Får pengestøtte etter tilrop i 17. mai-toget

Steinar – Stormberger

Kommentarer

Kommentarer

2 Comments
  1. Takk for en interessant kommentar. Det er trist å lese om opplevelsene til søskenparet. Mobbing skal ingen skolebarn oppleve, uavhengig av bakgrunn eller foreldrenes livssyn. Kampen mot mobbing og krenkelser må føres på mange arenaer, også i den offentlige fellesskolen. Mye er gjort i skolesektoren de siste årene, men mobbing og krenkelser er et vanskelig område som krever tid og kontinuerlig fokus. Prinsippet om fritt skolevalg er viktig, og et annet viktig prinsipp er etter min mening at trosopplæringen skal overlates til familiene og til trossamfunnene. Offentlig finansierte skoler bør ikke være en arena for forkynnelse og trosopplæring. Hilsen Steinar

  2. Det er tilsynelatende mye riktig i dette blogg-innlegget. At «fellesskolen på sitt beste bidrar til mindre forskjeller og mer toleranse,» virker å være en fornuftig tanke.

    Resonnementet bak blogg-innlegget er imidlertid i stor grad bygget på idealisert teori og stemmer i liten grad med den erfaring en hel del foreldre har med barnas skolehverdag.

    Forfatteren av innlegget bruker uttrykket «fellesskolen PÅ SITT BESTE…», men om det ligger noe som helst forbehold i «på sitt beste», så er dette uansett så uviktig for forfatteren at han ikke bry seg om det aller minste forsøk på en nærmere drøfting. Uttrykket kan like gjerne innebære at han bare fastslår at «fellesskolen er det beste».

    Forfatteren synes å ha en klippetro på at skoler som ikke er basert på bestemte livssyn, vil være «nøytrale». Hovedgrunnlaget for argumentasjonen hans er at slike skoler (fellesskolen) ikke vil skape miljø- eller klasseskille på grunnlag av livssyn.

    Men hva om dette bare stemmer i teorien og ikke i praksis? Mange foreldre har opplevet en helt annen virkelighet enn den forfatteren tenker seg. Det finnes mange grunner til det.

    Når forfatteren taler om skolen, får jeg assosiasjoner til en datamaskin. Når data legges inn (i vårt tilfellet elever), så forventes det at datamaskinen skal respondere forutsigbart og regelbundet.

    Problemet når det gjelder skolen, er at det alltid vil finnes en rekke faktorer som i til dels stor grad vil påvirke oppnåelsen av kvalitet – altså tilfredsstillelsen av den standard en har satt for denne fellesskolen.

    Blant annet er det slik at lærere er mennesker, og ingen vil være helt «nøytrale» i sin formidling, sin oppførsel, sin takling av mobbing og sitt kroppsspråk osv.

    Tilstedeværelsen av mobbing har meget stor påvirkning på skolens kvalitet. Mobbingen finnes nok overalt, men spesielt i den offentlige skolen!

    Jeg vil som en illustrasjon fortelle litt om et søskenpar som begge var elever i den vanlige, offentlige skolen. Foreldrene oppdaget relativt fort mobbingen av den yngste, en gutt. Søsteren var 2–3 år eldre, og hun fortalte mindre om sin skolehverdag til foreldrene. Først senere kom det fram at også hun alle årene hadde opplevet mobbing og spesielt utfrysing.

    Det at gutten helt fra første klasse opplevet mobbing i den offentlige skolen, slår beina under forfatterens påstand om at det ikke skapes «miljø- eller klasseskille på grunnlag av livssyn allerede fra 6-årsalderen».

    Kort sagt startet mobbingen med at noen virkelige uro-elementer på klassetrinnet over, pekte han ut som «passende» for mobbing. I utgangspunktet var dette en gutt som var resursmessig meget sterk. Han lå godt over gjennomsnittet i skolefag, sport og musikk – og han hadde heller ikke utseende mot seg.

    Var det i det hele noe som skilte han spesielt ut frå de andre elevene? Det eneste måtte være at han hadde foreldre som var meget profilerte kristne. Dette var en relativt liten skole, og han var den eneste i klassen (og i klassen over), som var en kristen. Så mye for fellesarenaene som «bygger samhold og utvikler felles identitet».

    Det hjalp selvsagt ikke at en lærer (i et vikariat) tok parti med mobberne, trolig først og fremst for å ha et godt forhold til foreldrene i den klassen. At foreldrene til gutten prøvde å ta opp saken i møte med de andre foreldrene, hjalp lite. Foreldrene til mobberne hadde jo bare fått gode tilbakemeldinger frå læreren om hvor greie barn de hadde.

    Årene gikk, og mobbingen fortsatte. Lærerne oppdaget lite av det hele. Ved et par tilfeller ble det tatt strupetak på gutten. En med-elev har forresten senere stått fram og fortalt hvor ond mobbingen mot gutten var.

    Kort sagt førte mobbingen til at gutten fikk alvorlig angst å ble faktisk suicidal. Vel ett år av grunnskole-tiden fikk han en puste-pause på en kristen skole, men mye var allerede ødelagt. Også videregående ble stykkevis og delt. Det positive er at han møysommelig kom seg tilbake til et bra liv. Det hjalp å begynne på nytt et annet sted i landet, først på en folkehøyskole (som faktisk ikke var livssynsnøytral).

    Dette er ikke en enestående historie. Dermed går det virkelig ikke an i så stor grad å generalisere fordelene med fellesskolen på den måten som forfatteren her gjør!

    Jeg sa ikke ovenfor noe mer om søsteren og hennes skader etter den offentlige skolen. La meg ta med bare en kort fortelling om noe hun opplevet i skolen. Det skjedde i fjerde eller femte klasse. En gjeng gutter fra klassen over samlet seg en dag, i stor-frikvarter, rundt pulten til jenta og nektet henne å forlate rommet før hun hadde bannet. Hun klarte visst å stå mot presset.

    Grunnen til det som skjedde, var selvsagt at hun var en kristen. Slikt kan en altså risikere å oppleve i den «livssynsnøytrale» skolen som forfatteren kjemper for! En slik skole kan virkelig påvirke barna på alt annet enn en nøytral måte!

    Forfatteren minner oss om at Norge ikke har en statsreligion. Det har lite med saken å gjøre. Vi har like fullt verdier og tradisjoner som det er viktig og fordelaktig for nasjonen å ta vare på.

    Når skolen i så liten grad er livssynsnøytral i praksis, og i liten grad tar vare på norske, kristne verdier, er det helt rimelig at for eksempel kristne foreldre ønsker at barna skal påvirkes av kristendommens positive verdier også i skoletiden. Dette blir enda viktigere når en tar enkelte personers iver for heldagsskolen med i betraktningen.

    Heldagsskolen er først og fremst en politisk motivert greie – spesielt markedsført av venstresiden innen norsk politikk. Kanskje motivert av et ønske om en enda større ensretting. Fagpersonene, pedagogene, gir forøvrig uttrykk for stor skepsis når deg gjelder heldagsskolen.

    Det er selvsagt et problem at islam er blitt så stor her i landet. Men vurderingen av livssyns-baserte skoler kan trolig ikke gå på hvilken religion det dreier seg om. Det en må vurdere, er om den enkelte skole vil skape vansker for integreringen av mennesker med innvandringsbakgrunn. Det vil være både høyst nødvendig og legitimt.

    Kristne skoler har selvfølgelig ikke skapt integreringsproblemer i samfunnet. Og det er en realitet at også mange foreldre som ikke anser seg som bekjennende kristne, sender barna sine til kristne skoler. Blant annet på grunn av mindre forekomster av mobbing, og ellers bedre forhold for læring.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *