Gjesteblogg: Hettemåkene som forsvant

Når en art forsvinner kan det sammenliknes med et byggverk av klosser. Hva skjer når vi tar ut en kloss, og så én til og én til? spør WWFs Sverre Lundemo.

Jeg vokste opp i en kommune med mye skog og fjell, der det fantes både edelløvskog og bekkekløfter, myrer på kalkgrunn og artsrike enger. Det ble mange turer, spesielt i fjellskogen og på fjellet. Da jeg ble spesielt interessert i fugler, åpnet det seg en helt ny verden. Fuglene er jo mobile, og jeg måtte oppsøke dem på bestemte steder, til bestemte tider, for å kunne oppleve dem.

Det betyr noe når arter forsvinner

Det var spesielt et vann helt i fjellbjørkeskogen, der jeg ofte dro på fisketur, der det alltid var mange fugler. Storlom, rødstilk, og en liten koloni hettemåker. Men med årene la jeg merke til at det ble stadig færre hettemåker, inntil det en sommer ikke var en eneste å se. Det slo meg som merkelig, hva kunne årsaken være? Var det menneskelige forstyrrelser? Matmangel? Eller noe helt annet, kanskje klimaendringer? Jeg ønsket å besøke alle passende vann i hjemkommunen min og begynte med registreringer for å se om det var samme nedadgående utvikling andre steder. Jeg husker jeg var bekymret.

Dette er noen år siden nå. I dag er hettemåka oppført som sterkt truet (EN) i den siste utgaven av Norsk rødliste for arter. En slik oppføring sier noe om hvor stor risikoen er for at hettemåke dør ut fra landet i løpet av en lengre tidsperiode. Bestanden med hettemåke har gått ned med mellom 30 og 50 prosent de siste tiårene.

Hva betyr det at en art forsvinner? Noen ganger ser jeg for meg naturens mangfold som et enormt byggverk av klosser som er stablet oppå hverandre. Hva skjer om jeg fjerner en av klossene? Kanskje byggverket står like fint, kanskje raser det ut flere andre klosser samtidig, kanskje ramler store deler av byggverket ned? Nettopp fordi vi ikke vet, så må vi ta vare på alle artene vi har. Til sammen gjør de naturen mer robust og bedre i stand til å takle utfordringer som klimaendringer.

Det er ikke slik at det «bare» er når en regnskog jevnes med jorda i Brasil at natur forsvinner. Også her i Norge forsvinner det natur, og det i en voldsom fart. Det er ikke alltid så synlig, kanskje er det bare en liten ålegraseng her, et lite skogholt eller en elv der. Men sammenlagt bygges naturen ned – bit for bit og over hele landet. Selv om vi har vernet mye natur i Norge, så forverres stadig situasjonen for mange arter. Mye av naturen vi har vernet er nemlig høyfjell med relativt lite artsrikdom. Nå burde vi konsentrere oss mer om å ta vare på lavereliggende gamle skoger som aldri har vært flatehogd. Der bor det veldig mange arter, men slike skoger er det lite igjen av her til lands.

Hettemåker er det nå få igjen av i min hjemkommune, men det finnes heldigvis mange andre spennende fugler. Til og med hubro har vi, vår største ugle. Men hubroen er sjelden der, jeg har verken sett eller hørt den på de få stedene den potensielt kan finnes. Hubroen ble utsatt for myndighetenes utryddelsespolitikk i over 100 år, og ble ikke fredet før i 1971. Da hadde nye trusler kommet til: Talløse hubroer måtte bøte med livet i møte med høyspentlinjer. I dag finnes hubroen i størst antall ute på kysten, men den er stadig utsatt for høyspentlinjer, vindmøller og menneskelige forstyrrelser som hytter og infrastruktur. Elektrokusjon er stadig en viktig dødsårsak, men mange av de mest dødelige høyspentlinjene er nå blitt isolert. Med flere slike tiltak for hubroen øker sjansen for at stadig flere får oppleve denne flotten fuglen i norsk natur. Jeg har derfor ikke gitt opp håpet om at jeg en dag får høre hubroen rope fra fjellveggen der hjemme.

Les også:
Derfor støtter vi WWF

Gjesteblogger Sverre – WWF

Kommentarer

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *