Med blokk, penn og kamera

I en bil midt i et hav av biler i en uendelig kø på vei mot sentrum av Shanghai. Dagens fabrikkbesøk er unnagjort og en sorterer notater og observasjoner gjort. Etter godt over hundre fabrikkbesøk er likevel hvert besøk unikt og må behandles deretter. Det er en høflighetsvisitt, men også mye mer. Erfaringen er at en bygger ikke varig tillit og relasjoner via e-post, så da må en ut og treffe de som faktisk skal produsere klærne våre. 

Dagen begynner så tidlig det lar seg gjøre for kineserne å komme seg på jobb. Så går det gjerne noen timer i bil for å komme til fabrikkene som alltid ligger utenfor bykjernen, og gjerne i omkringliggende småbyer (les: mindre millionbyer). Håpet om å unngå de verste køene er alltid der, men det blir som regel med håpet. God tid til å forberede det forestående fabrikkbesøket i bilen er det alltid.

Vel framme på fabrikken gjør en seg alltid et førsteinntrykk av hvordan ting ser ut. Bygninger, vaktene, området rundt og menneskene en møter. Så skal det hilses som seg hør og bør på både sjefer og andre som synes det er relevant å riste never med den høyreiste hvite mann. Deretter er det sjelden turen ikke går oppom direktørens kontor for en kopp te og fremvisning av akvariet bak den alt for store kontorpulten.

DSC01538_看图王

Respekt, smil og anerkjennelse funker i Kina som det funker de fleste steder. Språket, eller mangel på sådan, kan i en del tilfelle begrense uttrykksformene noe, men budskapet når fram.

Når alle synes det er konsumert tilstrekkelig mengde te og pratet nok om løst og fast bærer det ut på det som er hovedformålet med visitten; fabrikkrunden.  Runden gjennom lokalene på fabrikken ga et godt inntrykk av den generelle tilstanden og det var ikke noe som ble stående igjen med uthevet skrift på observasjonsarket. Samtalene og informasjonen som blir oppgitt før og under besøket viser likevel at det er mer enn nok av forbedringspotensialer å ta tak i.

Noen gjengangere er det dessverre. Lønnsnivå og arbeidstid er sjelden der vi ønsker at det skal være. Selv med et lønnsnivå nær det dobbelte av minstenivået satt av myndighetene er det ikke på et levelønnsnivå. Derfor blir det ofte jobbet i overkant mye overtid i forhold til det som er tillatt. Dessverre er ikke dette noe som myndighetene har særlig fokus på, og arbeiderne ønsker i mange tilfeller å jobbe så mye som mulig når de først er på jobb. Det byr på utfordringer for oss som ønsker at de skal ha en god arbeidshverdag og ønsker å legge til rette for det så godt vi kan. Dialog blir stikkordet og vi prøver alltid å finne ut hva vi kan gjøre annerledes og foreslå eventuelle endringer de kan gjøre selv.

En annen gjenganger er organisering og kollektive forhandlinger på fabrikkene. Kinesiske arbeidere har kun lov å organisere seg i den ene statlige arbeidstakerorganisasjonen ACFTU. Det rimer dårlig med våre etiske retningslinjer som sier at alle arbeidere skal ha rett til både å danne og være medlem i den arbeidstakerorganisasjonen de ønsker og drive kollektive forhandlinger. Her kommer vi også i et dilemma siden vi ikke ønsker å oppfordre til lovbrudd, men vi på den andre siden mener sterkt at frihet på dette området er det beste. Etter flere år med fokus på dette ser vi at det har skjedd relativt mye på dette området i form av lokal organisering på fabrikkene, i en viss regi av ACFTU. Og det er mye bedre enn ingenting.

Vi knipser godt med bilder på runden rundt fabrikken og blir enige med fabrikken om ting å ta tak i og følge opp. Kanskje skal de sjekke brannslukningsapparatene eller montere nødlys, eller mer omfattende saker som overtid og organisering. Vi rister mer hender og setter oss omsider i bilen på vei på Shanghai med nytt håp om å unngå ettermiddagsrushet.

Les også: «Lave priser, men ikke for enhver pris»

Jan Halvor – Stormberger
Jan-Halvor-Bransdal-tw

Kommentarer

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *