– Jeg ser gjennom å være

Mange spør meg hvordan man kan ha glede av naturen når man ikke kan se den.  I dag vil jeg dele med dere en av mine mest spesielle naturopplevelser.

Etter å ha tilbrakt seks måneder i sykeseng etter trafikkulykken, som blant annet fratok meg synet, satt jeg i en rullestol og skulle trilles til fysioterapi. Pleieren som dyttet meg fremover sa jeg skulle få kjenne på den gryende våren. I det jeg ble trillet ut, slo jeg hånden opp, vernet meg selv mot noe jeg trodde var flammer.  Jeg ble så redd, helt til jeg skjønte at det var solen jeg kjente på huden min. Etter hvert klarte jeg å ta innover meg den fantastiske varmen – det var som om jeg kunne kjenne den livgivende strømmen fra sola. Jeg satt og bare kjente på virkningen disse vidunderlige strålene hadde på kroppen min. Det var som om en tørst etter lys ble slukket. Etter den dagen pleier jeg å si at jeg skal ut å drikke lys.

Rita Vindholmen er godt engasjert i iCare

Rita Vindholmen er engasjert i iCare, som arbeider med å bekjempe unødvendig blindhet.
Foto av Simen Tveitered/www.harvest.as

Jeg kunne høre sykepleieren grave foran rullestolen min, og så kjente jeg at hun tok hånden min og la kald snø ned i håndflaten min. Fra utsiden var det sikkert som å se et barns første møte med snøen. Jeg ble helt satt ut av konsistensen og temperaturen, at det var slik snø ”så ut” når jeg ikke lenger kunne bruke synet mitt. Som jeg husket var jo snø en hvit masse, men det jeg hadde fått i hånden var så mye mer!  Det var så mange nyanser å ”se”. Det myke, våte, kornete, samt luftrommene, og sammensetningene av mykt og hardt.  Det føltes så overveldende at det var vanskelig å finne ord.

Foto av Simen Tveitereid

Foto av Simen Tveitered www.harvest.as

Hun gav meg også en tulipan. Bildet av den kom opp i hodet mitt, og for meg var den nydelig rød. Jeg vet faktisk ennå ikke hvilken farge den hadde, men for en nydelig følelse!  Jeg forsto nå hvor mye jeg ikke la merke til den gangen jeg kunne se med øynene. Nå så jeg tulipanen på en annen måte. Jeg så den ved å stryke fingrene mot de fløyelsaktige kronbladene, ved å lukte og kjenne friskheten i bladverket og å oppleve de mange sammensetningene av levende liv.

Det var i dette øyeblikket jeg ble overbevist om at det faktisk var mulig å kunne få den gode synsfølelsen igjen. Denne lille turen satte i gang et helt følelsesregister, og ble på mange måter et vendepunkt for meg.  Jeg skulle ønske pleieren som trillet meg ut hadde vært klar over hvilken forskjell denne lille turen ut av sidedøren hadde!

Selv om min nyoppdagelse var vidunderlig, kjente jeg naturligvis også på sorgen over at jeg ikke aldri skal kunne se gjennom øynene mine igjen. Jeg ser, men ikke lenger gjennom synet. Jeg ser gjennom å lukte, lytte og berøre. Jeg ser gjennom å skjerpe sansene og åpne opp. Jeg ser naturen gjennom å bare være.

Les også:

Skrevet av Rita Vindholmen – Gjesteblogger

rita 

Kommentarer

Kommentarer