Rondane på langs, på ski og til fots

Jeg er veldig glad i å gå på ski som treningsform og tur med ungene, men har ikke spesielt mye erfaring med fjellskigåing. Mine alpine ski ferdigheter er også på et amatørmessig nivå, i følge mine mere erfarne turkamerater. Riktignok har jeg de siste årene karret meg gjennom Skarveheimen, over Hardangervidda fra Finse til Haukeliseter og en fantastisk tur over Folgefonna. Sistnevnte tur ble tatt 1. mai-helgen for et par år siden og kan sterkt anbefales. Du går fra vår – til vinter- til vår igjen på et par dager i fantastiske omgivelser.

Så når meteorologene varslet «Betongføre i Fjellheimen» i forkant av årets fjellskitur med mine faste turkamerater var jeg ikke helt sikker på hva dette innebar, men det skulle jeg fort finne ut av.

Ikke det beste føret for en skitur

Ikke det beste føret for en skitur

Årets tur startet med nattoget til Dovrefjell og Hjerkinn stasjon. Halv fem la vi avgårde til fots mot vårt startpunkt for vår tur gjennom Rondane, Hagesæter. Vi stusset over manglende brøytekanter der vi gikk langs E6 i tussmørket, men tenkte at det kommer nok mere snø litt lengre opp i lia. Vel en time senere var vi fremme og klare for å få skia på bena, men det skulle vise seg at vi måtte gå ytterligere 5 km på bena med skia på ryggen, på godt å vel 1200 meters høyde møtte vi nok snø til å spenne de på bena. Da hadde vi gått på bena som om vi var i fjellet midt på sommeren og ikke i midten av mars. Og, nå kom neste aha opplevelse, dette omtalte betongføre. Den lille snøen som lå der var glasert og knallhard, akkurat som betong. Så, på med feller og kurs videre mot Grimsdalshytta. På denne første distansen så vi konturene av hvordan årets skitur ville bli med mye trasking på mose og på og av med ski over de verste partiene med stein, for så å subbe seg over de feltene der det var noe snø å gå på. Uansett, vi var på tur og fast bestemt på å nyte naturen og fortsette mot målet, Lillehammer ca 20 mil lengre sør.

Etter en lunsjpause i solveggen på Grimsdalshytta la vi i vei videre mot Havedalsseter, her fikk vi i alle fall deler av turen på noe mere normalt føre, men siste delen ned til hytta var utfordrende på det knallharde føret. Etter 12 timer på tur var det godt å få et måltid og en dusj og varm seng.

Ut på tur, aldri sur

Ut på tur, aldri sur

Neste dag begynte til fots og vinterruten videre til Dørålseter, det ble en dag med mye bare partier og når vi ankom hytta på ettermiddagen valgte vi å stoppe selv om planen var å gå videre til Rondvassbu. Pga føret, eller manglende føre, så hadde vi nok brukt et par timer mere enn normalt og vi ønsket ikke å bli innhentet av mørket under slike føreforhold.

Oppholdet på Dørålssetra med 4. generasjons driver ble svært hyggelig og verten la all sin sjel i å  gi oss et hyggelig opphold, og da får man jo lyst å dra tilbake dit. Veldig fint her for barnefamilier også med bilvei helt inn fra rundt påsketider.( Du kjører inn fra Folldal området)

Endelig på med skiene, 1200 meter over havet

Endelig på med skiene, 1200 meter over havet

Neste morgen var det avgårde mot Rondvassbu. Føret var som beskrevet , knallhardt, og det ble å gå med feller helt til vi kom til Rondvannet. Med sterk vind i ryggen var det å ta et par stavtak så bidro naturkreftene til en veldig gøy opplevelse, det var som å ha el-Ski under beina! Vi stod i noen glaserte spor og vinden bokstavelig talt førte oss frem til hytta omtrent for egen maskin. Etter nydelige vafler på hytta satte vi ny kurs for Mysusæter for på rekke transport ned til Otta og ettermiddagstoget sørover. Underveis på turen så kom vi frem til at vi ikke ønsket å traske rundt på et slikt føre. Nå skal det sies at fra Rondvassbu og sørover var det betraktelig bedre føre(fremdeles hardt) og mye mere snø enn distansen vi hadde lagt bak oss. Føret, kombinert med sykdom hos denne skribenten, så valgte vi å avslutte turen vår her, ca halveis til målet. Det er jo slik det på Fjellskitur, en må løpende vurdere føre, vær og form. Løypene ligger der og vi har allerede avtalt å reise tilbake til Mysusæter for å gå den siste distansen ned til Lillehammer ved en senere anledning, og da på langrennski da det er fine oppkjørte løyper det meste av denne distansen.

Jeg er en stor fan av norsk natur og har reist mye rundt omkring i landet vårt for å gå på tur. Det er så mye å ta av og det er så ufattelig mange muligheter for flotte opplevelser i ren natur, storslåtte omgivelser og hvor du er nødt å bruke hodet kreativt og være skjerpet mht navigering, veivalg osv.

I løpet av årene har jeg også lært meg å ikke ha for store ambisjoner. Man må ikke nødvendigvis gå på den høyeste toppen eller den lengste distansen for å ha en fint tur, det er vel nesten litt det motsatte. Du kan velge mellom det enklere, men frie livet med telt på ryggen, eller du kan ta inn på betjente hytter og nyte kortreist mat av topp kvalitet, bade i fjellbekker og ligge i lynga å slappe av uten at det piper i mobilen eller at du må inn på sosiale medier da det ikke er dekning alikavel.

Hvor går din tur i påsken? Har du noen gode turforslag så del dem gjerne her, det er alltid inspirerende å høre om andre tur opplevelser og erfaringer.

Ønsker alle en riktig god tur og nyt påskens muligheter til å komme deg ut på en tur, stor eller liten.

Leif – Stormberger

Leif

Kommentarer

Kommentarer