Jeg, en pøbel

«Er du villig til å prøve noe som kalles Pøbelprosjektet?»

Jeg svarte ja nesten før veilederen min på NAV-kontoret rakk å fullføre setningen. Han virket overrasket. Som om han hadde forventet et annet svar, eller at jeg skulle nøle eller behøve en nærmere forklaring på hva han egentlig tilbød meg.

«Du vet», fortsatte han forklarende, «ordet pøbel er jo ganske negativt ladet..»
«Jeg vet», nærmest avbrøt jeg. «Meld meg gjerne på.»

Han virket fremdeles litt overrasket da han begynte å taste den nødvendige informasjonen inn på datamaskinen, men samtidig fornøyd med å ha fått plassert meg inn i et av de firkantede systemene deres såpass raskt. Toppen fire minutter hadde passert siden vi hilste på hverandre for første gang. Og mens han ivrig tastet i vei, gjennomgikk jeg ordet pøbel inni hodet mitt. Hos en som har problemer med autoriteter.

«The surest way to corrupt a youth is to instruct him to hold in higher esteem those who think alike than those who think differently» – Nietzsche

Synonymene er mange, og ordet pøbel blir i aller høyeste grad brukt nedsettende om mennesker. Opprinnelsen er derimot en helt annen. Det latinske «populus» betyr enkelt og greit «folk», eller «befolkning». Ut i fra dette springer blant andre: poble, pöbel, pueble, pueple, people. Folk – hverken mer eller mindre.

Jeg lot meg iallfall ikke skremme av navnet. Delvis fordi jeg var kjent med ordets opprinnelse, og delvis fordi jeg alltid har falt utenom de fleste rammer og systemer og blitt kalt pøbel. Det var derfor jeg satt på NAV-kontoret i utgangspunktet. 

Jeg var sliten og nedbrutt. Livets mange bølgedaler hadde kastet meg ned i kjelleren. Igjen. Jeg fungerte dårlig i arbeid og økonomien min var ikke-eksisterende. Jeg var mer eller desperat der jeg satt og takket så kontant ja til å prøve dette såkalte Pøbelprosjektet. Kanskje var det ren flaks. Det var iallfall en av de bedre avgjørelsene jeg noensinne har tatt.

«Pøbelprosjektet har som mål å få unge mennesker som står utenfor det etablerte skolesystemet og arbeidslivet ut i jobb eller videre skolegang.»

Jeg skumleste hjemmesidene deres. Det var Eddi Eidsvåg som i 1997 startet prosjektet, hvor visjonen er å skape et bedre samfunn. Gjennom å lære kidsa at alle mennesker er like i verdi, valgmuligheter og konsekvenser av de ulike valgene, vise dem at skaperkraft gir livsglede, og bygge opp under verdighet og stolthet. Livskompetanse. «Eg e god nok», er slagordet deres.

Jeg hadde selvsagt hørt om prosjektet. Blant annet deltok min søster på et av kursene.
Det har også vært mye framme i medier. Men for å være helt ærlig så hadde jeg ikke høyere forventninger til dette enn jeg har hatt til de omlag tre-fire siste av sikkert syv til åtte jobbsøkerkursene jeg har deltatt på gjennom livets løp.

Hva kunne det gi meg? Det er da begrenset hvor mange ganger jeg skal lære meg å skrive CVer og jobbsøknader? Jeg følte vel litt på at jeg sitter med en slags mastergrad i jobbsøknad- og CV- skriving, så med mindre jeg ble tilbudt å holde et slikt kurs selv og få betalt for det, så ville jeg ikke ha store utbyttet av det.

Men nå hadde desperasjonen gjort at jeg takket ja. Om ikke annet så hadde jeg kjøpt meg litt tid. Jeg eide ikke inntekt i verden, og slikt hjelper ikke på angst og depresjon. Jeg ga det en sjangs.

pobel

En av deltakerne i Pøbelprosjektet, Trine, prøver parykk.

Jeg er av den oppfatning at man ikke kan systematisere mennesker. De fleste vil falle utenom på en eller annen måte. Jeg har gjort det gjennom hele livet. Hvem er jeg? Jo, jeg er en snart 37 år gammel, per definisjon transperson. Jeg er født kvinne, men jeg tror ikke på to kjønn. Jeg er glad, energisk og har verdens beste familie og venner. Jeg er høysensitiv. Jeg har ADD, posttraumatiske stresslidelser og sikkert andre koselige tilleggsdiagnoser. Jeg er kreativ, jeg elsker å skape. Jeg er rar, og jeg har blitt mobbet for det. Jeg har jobbet meg gjennom et skolesystem som ikke fungerer- det gjorde meg mer usikker på mine talenter enn enn det styrket dem.

Jeg er lys, og jeg er mørk. Jeg mistet min far på en tragisk måte da jeg var 17 år gammel. Jeg har slitt med rusproblemer, panikkangst og depresjon.

Vel, jeg er vel egentlig en ganske vanlig person, som har blitt preget av livets opp- og nedturer. Og jeg er banna bein på at samfunnets behov for   plassere mennesker i båser hele veien gjør det ti  ganger verre for folk å være tilfreds med seg selv og ha det bra.

Eddi Eidsvåg gjorde kraftig inntrykk fra aller første stund. Han er som på TV: sterk, ærlig, ekte.. mannen har en helt vanvittig energi og karisma. Jeg opplevde å bli nærmest bergtatt. Forventningene til kurset gikk fra null til hundre umiddelbart. Jeg skjønner veldig godt at denne mannen får til nøyaktig det han måtte ønske. Det gjorde noe med meg fra første stund. Jeg husker jeg tenkte: disse folka har skjønt det.

Jeg ble bedt om å fortelle litt om meg selv, og målene mine i livet. Jeg gjorde det. Jeg fortalte om mine kreative interesser, og om forventningene jeg hadde hatt til meg selv  Og at ikke alt hadde gått etter planen.

Det første Eddi gjorde var å gi meg mot til å tenke på min kreative side som en styrke; talentet mitt. Det var lenge siden jeg hadde sett på det slik. Da jeg var yngre hadde jeg satt meg som mål å blant annet være utgitt forfatter innen fylte 30 år. Nå satt jeg der, 36 år gammel, full av kreative sperrer uten noe å vise til. Helt til denne brautne karen plutselig åpnet hjernen min med to enkle ord: «hva skjedde?» spurte han. Ja hva skjedde egentlig? Livet skjedde. Men hva så om jeg er noen år etter planen? Det er vel ikke enestående for meg at ikke alt går nøyaktig som man ser for seg? For hva er vel planlegging og målsetting, hvis ikke retningslinjer med rom for justeringer?

Eddi fortalte meg om sin mor, som bokdebuterte i en alder av rundt 80 år. Jeg var solgt. Avslutningsvis så han på meg med et granskende blikk og spurte: «Du ser så mandig ut, er du lesbisk?» Jeg svarte ja. «Flott», sa han, «da har du plass hos meg. Endelig, tenkte jeg. Her kan jeg være meg selv, og det vil gi meg noe jeg trenger. Endelig mennesker som verdsetter individualitet, og som hyller det som en styrke. Folk som tenker kreativt og utenom boksen, for å hjelpe andre frem. Folk som har valgt det som et yrke å «vise litt fingeren» til autoritetene for å bevise at alle disse menneskene som har falt mellom alle stoler og regler, kall det hva du vil, faktisk har like bra forutsetninger for å lykkes når de finner sin nisje, selv om de ikke nødvendigvis taklet disse store, upersonlige systemene.

Pøbelprosjektet finner bakveier, og «tvinger» seg litt på, slik at man er nødt til å høre – for så å forstå. At alle faktisk er gode nok, så lenge man får kanalisert seg riktig og får et utgangspunkt som er rettet mot individet, fremfor å sammenligne alle med hverandre og forvente at det skal fungere slik.

Det var noen spennende uker. Jeg lærte utrolig mye om meg selv, og om mennesker generelt. Det fungerte vel mer som et selvbevissthetskurs, en motivasjonsperiode på veldig mange plan, enn et «jobbsøkerkurs».

Jeg sitter igjen med den oppfatning av at alle, selv dem med feite, sikre jobber burde ta seg et pøbelkurs. Jo, de aller fleste kommer seg faktisk ut i jobb etter fullført kurs. Man stiller sterkere, og får ny giv og tro på arbeidslivet.

Men man blir minnet på noe annet viktig. At man er menneske! Og at alle mennesker er helt forskjellige, men også like mye verdt. At ikke alle passer inn i store systemer, men at det overhodet ikke betyr kroken på døra. Man må tørre å tenke kreativt! Som de pøblene man er. Det er slik vi er skapt.

Gjesteblogger Inger Linn – Pøbelprosjektet

IMG_20150303_161706

Kommentarer

Kommentarer