Fra usunt kroppspress til sunn treningsglede

«Jeg ser deg bare lenket til de treningsapparatene.» Kommentaren som kom fra broren min stakk dypt og gjorde meg irritert. Var det fordi det muligens var noe sannhet i det han sa? Jeg var knapt 16 år, og dro på treningssenteret for fjerde gang den uka. Tanken på mil som skulle tilbakelegges, fett som skulle erstattes med muskler, og fartsrekorder som skulle slås. Det dro på meg med magnetisk kraft.

Treningen hadde på dette tidspunktet blitt et etablert mønster i hverdagen min, og hadde allerede i flere år opptatt en økende del av tankevirksomhet, krefter og tid. Progressiv trening krever planlegging, omlagt kost, ferdigpakket treningsbag ved siden av skolesekken hver kveld. Jeg var blant dem man alltid så med treningsbaggen over skuldra til enhver tid – alltid på vei til eller fra treningssenteret.

IMG_7854

En alvorlig oppvekker?

For meg ble det også etter hvert flere og flere litt ubehagelige avlysninger av andre avtaler, samt stress og mindre yteevne på andre områder i livet. I en travel hverdag med skole og to jobber, prioriterte jeg gjerne å komme litt sent til familieselskaper eller møte med venner, noe utslitt etter styrkeøkter og flere spinningtimer. Hva som helst for å unngå gå glipp av dyrebar trening.  Det som hadde startet som et lite stikk av en velmenende treningbasill, samt noen gode resultater og en hel del deilige endorfiner, ble til slutt en aldri så liten avhengighet. Dette måtte jeg jo innrømme for meg selv – men for all del ikke si høyt.

En vinterkveld da jeg var 17 år, kom to ambulansepersoner inn på treningssenteret der jeg trente på den tiden. Jeg hadde kollapset og var ikke til å få kontakt med på flere timer. Dette burde ha blitt en alvorlig oppvekker for meg. Så langt i selvinnsikt hadde ikke en 17 år gammel jente kommet dessverre.

Fett og muskler på et papirark

Har du lagt merke til at når du er ekstremt opptatt av noe, dukker dette gjerne opp over alt? For eksempel om det er et bilmerke du nettopp har kjøpt – ser du plutselig dette bilmerket over alt. Slik er det med en ung jentes skjeve treningsfokus også. Hun suger til seg alt som forteller henne at hun må bli mer veltrent. Og det er ikke lite treningsstoff og veltrente kropper der ute – bare legg merke til det! Mitt første møte med treningssenteret som 15 åring var en full kroppsanalyse, der mengde fett i forhold til muskelmasse i kroppen min ble testet og printet ut på et papirark jeg fikk med meg hjem – kanskje ikke et ideelt møte med en allerede usikker tenåring?

De kaller oss gjerne «flinke piker». Vi som gjerne tar oss helt ut i streben etter perfeksjon på flere områder. For meg var det betegnende at det var på treningssenteret jeg kollapset etter å ha presset meg for hardt over lang tid, selv om ikke treningen alene hadde skylden.

«Har du tenkt til å vinne OL eller?»

I stedet for å ta stilling til hvilken effekt trenings- og kroppspresset hadde hatt på meg, ble det enklere å skylde på andre ting, for eksempel at jeg hadde en gymlærer på ungdomskolen som helt tydelig mislikte meg fordi jeg ikke var like sporty som de andre jentene i klassen. Jeg følte at jeg hadde rett til å holde på slik jeg gjorde. Men å ta ansvar for det aktuelle problemet i livet mitt selv, og se at det gikk utover min egen livskvalitet, samt menneskene rundt meg – det var jeg ikke klar for. Det ble derfor kun halvhjertede forsøk på å bremse ned på treningen, selv med en helse som knapt tillot meg å komme meg opp trappa til tider.

«Hvorfor må du holde deg i så god form? Har du tenkt til å vinne OL eller?» Det var blitt april og faren min så litt overgitt på meg da jeg tok på meg joggeskoa og var på vei ut for å lette litt på treningspresset som hadde gnagd i meg den siste uka.  Denne dagen tok jeg turen ut og opp i et av de vakreste turområdene i Aust- Agder. Det var blitt vår for fullt, noe jeg faktisk knapt pleide å legge merke til på joggeturene mine. Jeg var på vei opp fjellet i siste intervall. Melkesyra brant og det rev i pusten idet jeg løp fordi blomster og trær som hadde sprunget ut i full blomst.  Sola som skinte gjennom de duggvåte bladene blendet meg og tvang meg til å bremse farta. For første gang på seks år hadde jeg stoppet frivillig på en joggetur. Den dagen kom jeg hjem med en svær bukett vårblomster til moren min. Det hadde ikke blitt den planlagte intervallet den dagen, men jeg smilte allikevel.

Kan man trene for mye?

Et spørsmål det diskuteres mye rundt. Den viktigste leksa jeg fikk lære, var at det er forskjell på folk. Jeg var ikke en toppidrettsutøver, men en ungdom med andre aktiviteter og mye hodebry i hverdagen min i tillegg til treningen. Som en ung jente var jeg heller ikke fullt utviklet og så sterk mentalt. Jeg var ikke blitt flink til å kjenne etter på kroppen, og fulgte derfor treningsprogrammet slavisk. Hvis man sliter mentalt, slik jeg gjorde, med blant annet et forstyrret kroppsfokus, kan mye hard trening bidra til at man til slutt møter veggen.

Det har tatt meg mange år å komme ut av treningsavhengigheten – blant annet med fantastisk god hjelp fra en gymlærer. Han nektet meg adgang til løpetestene og fikk meg til å gå turer i skogen og skrive rapporter til han om dette i etterkant. For første gang var det en som så hva som var problemet mitt og hva jeg trengte hjelp til! Jeg gjorde noen fantastiske erfaringer takket være dette – og fikk øynene opp for gleden med trening og turer i fantastisk natur.

Trening med ny motivasjon!

Jeg trener fremdeles i dag – men med ny motivasjon! God helse er ikke lenger noe jeg tar som en selvfølge, men som jeg må gjøre meg fortjent til. Trening har blitt noe jeg velger for å få overskudd til mine nærmeste og energi på jobb. Jeg har heldigvis i ung alder lært å være aktiv på mer kreative og inkluderende måter. Ringer det på døra når jeg er på vei ut på løpetur, avlyser jeg gjerne planene om jeg får tilbudet om å bli med på trampolina eller leke med nevøer og nieser ute. Jeg har blitt glad i naturen og elsker å oppdage nye områder, gjerne sammen med gode venner- og jeg har lært meg å sette sunne og realistiske mål. Jeg kan nesten si at treningsutbyttet har blitt større uten alt presset – og selvfølgelig mye gøyere!

Karen – Stormberger

karen-bilde.

Kommentarer

Kommentarer

One Comment

Comments are closed.