Gjesteblogg: Små eventyrere er også store

Små turer er også store, sier Stormberg. Jeg er enig. Derfor kaller jeg meg selv for en småskala eventyrer. Du trenger ikke bestige Mount Everest eller krysse Grønland for å ha en fantastisk natur- og turopplevelse. Jeg kan fremdeles kjenne mestringsfølelsen av min første vinternatt i telt alene i skogen.

Friluftsneket
Jeg hadde ikke vært ute en vinternatt før. Sånn helt bokstavelig. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst. Jeg turte ikke. Naturen gjorde meg vettskremt. Frøken Friluftsnek. Likevel lengtet jeg ut. Etter hvert tok rastløsheten ordentlig tak i kroppen min. Drømmen om å dra ut vokste. Til slutt ble den så sterk at jeg ikke fikk sove om natta. Hvor skulle jeg begynne?

malin4

Du vet nå du står på stupebrettet? Når det er skikkelig høyt ned, og du sier «Nå hopper jeg!»? Du står der fremdeles. «Nå!». Beina er fremdeles plantet på stupebrettet. Sånn var det for meg. Ventet på motet. Til slutt hoppa jeg. Eller dro på tur da. Du skjønner greia.

Gjennom bloggkollektivet Grønne Jenter, som jeg skriver for, søkte jeg om Stormbergstipendet til prosjektet mitt “Har ikke vært ute en vinternatt før”. Et prosjekt om å gå fra friluftsnek til friskus, og samtidig prøve å øke folks forståelse for sammenhengen mellom naturen, økosystemer, folk og klima. Jeg fikk det, stipendet.
Etter ti år i miljøbevegelsen skulle jeg nå oppleve naturen jeg hadde jobbet så hardt for å ta vare på.

malin1

Min første vinternatt
Facebook. Alltid facebook. Det er der jeg husker bursdager. Det er der jeg trykker «like», og håper at jeg redder verden litt. Det var også der jeg gjenopptok kontakten med naturveilederen Dag Inge. For mange år siden var han guide for meg og en gjeng andre ungdommer i Jotunheimen.

Min første vinternatt var i Vågå. Litt oppi lia, ikke så veldig langt fra sentrum. Vi gikk på fjellski, og jeg hadde fått helt nye. Ski med bilde av Cecilie Skog på. Jeg angra litt at jeg ikke hadde kjøpt de med Aleksander Gamme på. Hadde vært så hyggelig med ham kikkende opp på meg når jeg stamper gjennom snøskavlene. Det var kanskje ti år siden sist jeg hadde hatt på meg ski.

Vi gikk. Oppover og oppover på ski. Enda mer oppover. Jeg kommer til å få en utrolig fin rumpe, tenkte jeg. Rytme er viktig når du går på fjellski. Jeg sang på sangen South Australia av The Pogues inni meg for å finne rytmen. Sang litt høyt også, men da lo bare Dag Inge av meg. Etter omtrent femti meter tryna jeg. Akkurat da møtte vi på dama i nabohuset.

malin3

Bad-ass villmarking Dag Inge insisterte på at vi skulle sove uten telt. Under åpen himmel. Hard-core start, gitt. Vi stekte pølser, åt sjokkis og drakk solbærtoddy. Vi la oss tidlig. Jeg våknet av kalde snøfnugg i ansiktet. Det hadde begynt å snø. Ved hjelp av skistaver og jakker fikk vi laget oss en improvisert gapahuk. Det ble morgen.

Det ble flere vinternetter sammen med Dag Inge. De kan du lese om hos Grønne Jenter, gronnejenter.no eller på min hjemmeside malinjacob.no.

Alene. Helt alene
Det var dags for den store testen. Ville jeg klare å dra på en vintertur alene?

Natten før jeg dro på solotur fikk jeg ikke sove. Jeg var spent. Den natten ble bare tre timer lang. Litt av natten brukte jeg på å pakke sekken. Ved første pakking veide sekken nesten 22 kilo. Det er litt for mye for en nybegynner på seksti kilo. Alt i sekken måtte veies. Måtte ta noen harde valg. Jeg vurderte å la sjokoladen bli liggende igjen hjemme for å spare 200 gram. Heldigvis ombestemte jeg meg.

Jeg gikk noen timer i Lillomarka. Det var langt nok til at jeg følte at jeg var alene. Kjenne roen. Likevel nært nok hjemme til at jeg kan komme hjem hvis jeg skulle rote det skikkelig til.
Ved et gammelt steingjerde fant jeg en ro. Der ville jeg være.

Rett i nærheten var det et stort grantre som hadde falt over ende. Jeg sagde av granbaret, og brukte det som underlag til teltet. Det isolerer godt. Så skulle jeg sette opp teltet da. Jeg hadde gjort det en gang før. I stua. Om natta. Underveis tenkte jeg «Det MÅ finnes en enklere måte enn dette!». Jeg hører om folk som setter opp teltet på tre minutter. Helt på ordentlig, HVORDAN er det mulig?

Teltet sto til slutt. Jeg ropte høyt. «YES!». Bålet fikk jeg også fyr i. Jeg spiste middag i skumringen, desserten i mørket. Marshmallows. Jeg kjente på en glede. En urglede som jeg ikke har kjent på før. Likevel følte jeg meg veldig usikker. Er dette en god teltplass? Er bålet langt nok borte fra teltduken? Har jeg i det hele tatt satt opp teltet riktig? Kommer noen til å kjefte på meg fordi jeg er her?
Jeg frøs litt de første timene da jeg hadde lagt meg, men da jeg surret dunjakka rundt livet så ble hele kroppen varm. Søvnen tok meg, og jeg sov sammenhengende i ti timer.

malin2

Takk til Stormberg som velger å satse på dem som våger å drømme. Takk for dere har verdier jeg kan dele med dere. Takk for at dere ser naturens egenverdi og ønsker å ta vare på den. Og til slutt, takk for at dere har troen på folk.

Malin Jacob -friskus med bein i nesa

Kommentarer

Kommentarer