Gjesteblogger: Besøk i en SOS-barneby

Som en vanlig mann fra rike Norge, kan det være vanskelig å se for seg hvordan en barneby ser ut og hvordan barn lever der. Har de det bra der eller er det et oppsamlingssted for barn uten foreldre? Jeg og tre av mine kollegaer fikk muligheten til å besøke en barneby vi har et samarbeid med og se hvordan dette fungerer i praksis.

Da vi kom til Urumqui, ble vi møtt av to representanter fra SOS-barnebyer, hvor den ene var både guide og tolk under oppholdet vi hadde. Etter omvisninger og historiske besøk, gikk turen til selve barnebyen. Vi var ganske spente på hva som ville møte oss. De ansvarlige for barnebyen og flere av de ansatte kom oss i møte når vi ankom barnebyen, og vi fikk først et lite foredrag om barnebyen på et møterom.  Etter foredraget ble vi vist rundt på skolen som ligger inne på området, og vi ble møtt av mange glade og smilende barn som hadde engelskundervisning. Underveis fikk vi overvære en gymtime, hvor de lekte med selvlagde baller av avispapir og tape. I et annet rom hadde de musikktime, og der ble vi oppfordret til å være med på en dans. For stive nordmenn var det bare å riste løs på beina og gjøre så godt man kunne. Barna så ut til å synes det var moro med besøk, de stilte villig opp på bilder og alle skulle være med, så fotograferingen tok en stund.

Urumqui-besøk-Kina2.jpg

Vi ble også invitert inn til to av familiene som bodde der. Alle familier har en SOS-mor og det er vanlig med åtte barn i familien. Det var moro å se hvordan de bodde, hvordan de organiserte livene sine. Barna delte rom, fordelt på kjønn og det var egne lekserom. Etter lunsjen hos familien var det tid for basketballkamp, Kina – Norge. Omtrent samtlige i barnebyen var på plass for å se Norge tape mot et sterkt kinesisk lag. Men det viktigste er ikke å vinne, men å delta..

Se også bloggposten Livsstil og bevisstgjøring

Jimmi Skov, lagermedarbeider Stormberg 

Kommentarer

Kommentarer