Luksusfattigdom?

Ifølge en rapport fra Fafo, lever rundt 85 000 norske barn i fattige familier. Rapporten Barnefattigdom i Norge. Omfang, utvikling og geografisk variasjon, konkludere med at barnefattigdommen er økende i Norge. Økende i det landet vi er stolte av å kalle et av verdens rikeste land og beste land å bo i…

I offisielle statistikker, defineres en barnefamilie som fattig dersom familiens inntekt er lavere enn 60% av en gjennomsnittlig familieinntekt.

Barn, unge og voksne som pga mangel på inntekt, ikke kan delta i samfunnet på vanlig måte, faller ofte inn under fattigdomsbegrepet i Norge.

Dersom småbarnsforeldre ikke har råd til å la barna gå på SFO, dersom en enslig forsørger ikke har råd til å lage en fullverdig middag til barnet sitt, men serverer Grandiosa på fjerde dagen, dersom en familie ikke har penger til å reise på ferie, dersom et barn ikke har penger til å gå på kino eller delta i idrettslaget pga kontingenten som skal betales, vil de i Norge ofte falle inn under fattigdomsdefinisjonen.

sfo.jpg

Blir det feil å snakke om fattigdom i Norge, når det på verdensbasis dør rundt 18 000 barn hver eneste dage pga fattigdom? Har vi i Norge en luksusfattigdom som egentlig dreier seg mest om høye materielle forventninger som ikke innfris?

Har du eksempler på fattigdom fra «verdens beste land»? Hva kan det bety for den enkelte å leve i fattigdom i Norge? Hva kan gjøres for å redusere den norske fattigdommen?

Se også bloggposten: Fattigdomsambassadør og trenger ditt råd

Kommentarer

Kommentarer

13 Comments
  1. Vi snakker ofte om absolutt og relativ fattigdom. Se definisjonene i Store Norske Leksikon:
    Absolutt fattigdom. For lettere å skille mellom ulike grader av fattigdom på individnivå, brukes begrepene absolutt og relativ fattigdom. Absolutt fattigdom innebærer manglende tilfredsstillelse av grunnleggende behov som mat, klær, bosted og tilgang på grunnutdanning og primære helsetjenester. Begrepet absolutt fattigdom refererer til mennesker som lever et nødpreget og usikkert liv – uten valgmuligheter og det sosiale og økonomiske sikkerhetsnettet som vi har i en velferdsstat som Norge. Verdensbanken har utviklet et mål på absolutt fattigdom som er basert på bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger. De land som har et BNP per innbygger som er mindre enn 1 US dollar per dag, blir betegnet som fattige (med 1 US dollar menes kjøpekraften PPP = purchasing power parity av 1 US dollar i 1985).

    Relativ fattigdom defineres i forhold til en gitt gruppe (referansegruppe). Den relative fattigdommen sier oss at fattigdom ikke bare er snakk om overlevelse og tilfredsstillelse av grunnleggende behov, men at levestandarden vil bli målt i forhold til det samfunnet man lever i. Når vi snakker om fattigdom i Norge, er det altså relativ fattigdom, fordi noen er relativt sett dårligere stilt sammenlignet med nordmenn flest. Ressursene til et individ eller en gruppe er så få eller små i forhold til hva som er vanlig, at de blir helt eller delvis ekskludert fra deltakelse i samfunnet.

  2. jeg tror ikke vi har fattigdom slik det er i U-land her i Norge. Men, vi har en type fattigdom. Jeg definerer fattigdom slik at en ikke har midler til å bli rik. Dvs at en alltid bare såvidt klarer seg, at en ikke kan spare en tusenlapp eller to per mnd uten å kutte ut TV-lisens, bil eller internett. Da er det nesten plent umulig å spare til tiltak som vil øke ens fremtidige inntekter (dog de som har internett kan lære seg selv hva som helst, men det er vanskelig å få jobb som autodidakt i teoretiske fag i Norge). denne typen fattigdom passer også til eksempelet på fattidom under, hvor noen par som vil ha en kvantitet av noe de ikke har fra før av, ikke har midler til å skaffe seg det.

    Det vi i rike land har, er at vi alt for ofte har såkalt barn-fattigdom, og enda oftere gjennomføres tiltak som om-distribuerer barn fra de som har til de som ikke kan lage selv (de kan ikke lage selv med dagens medisinske hjelpemidler ivertfall, biologi kommer sjeldent over noe umulig).
    Fordi de uten barn blir sett på som de beste foreldre i i-land, så er det jo bare logiskt å ta barn fra de familier som kan få barn og gi de til de som ikke kan få barn. Det er også veldig logiskt å gi de nye foreldrene 300 000 skattekroner per år per unge fra lommene til blant annet de opprinnelige foreldrene, slik at de nye foreldrene ikke er like fattige som de opprinnelige foreldrene til barna (vi kan gjøre den beslutningen at det bare er fattige foreldre som mister barna, de rike har midlene til å vinne rettsaken).

    avsnittet ovenfor har en del sarkasme i seg om det ikke var tydelig nok, bortimot hele avsnittet er veldig ulogiskt. personlig mener jeg at de 300 000 kronene hadde vært bedre brukt på forskning slik at de som ikke kan få barn har bedre odds. Jeg mener også at forholdene må være jævla dårlige om barn skal flyttes istedenfor å iverksette tiltak.

    Litt mer on-topic igjen. Store familier klarer seg somoftest bedre enn små familier i i-land. De som ikke har kontakt med sin familie og/eller har mistet kontakt med venner og/eller har vokst opp med venner i feil miljø slik at de ikke kan hjelpe, er nok de som er mest utsatt for å være fattige i i-land. noe bortimot 80% av de som jobber i dag har fått jobben gjennom familie og venner, dette er den store ressursen som mange små familier ikke har, og som NAV nå prøver å være (oversikt over jobbtilbud osv). Jeg har ikke tenkt mye over hvordan fattigdom kan bekjempes i i-land, men skal prøve å komme tilbake hit om en stund, forhåpentligvis med noen gode forslag til tiltak.

  3. Jeg vil gjerne følge opp MT’s innlegg. …"pga mangel på inntekt".. er ikke et godt nok argument. Statistikken viser intet om hva som andre bidrar med, dersom de samme barna (og deres foreldre) har familie, venner og andre som stiller opp. Da får de tilgang, gratis, på hytteferie, julegaver i form av klær og leker og sportsutstyr og lommepenger og kontingenter og og.. you name it! Slik virker storfamilien, slik er de sosiale båndene i Norge – på kryss og tvers.

    Problemet er når foreldrene svikter, storfamilien glipper, eller kjernefamilien ikke klarer å bygge opp relasjoner til noen.. Stakkars, stakkars små.

  4. Jeg har opplevd det å være fattig, å ikke ha råd til å betale kontigenten, dra på treningsleir, kjøpe klubbdrakt o.l. Men jeg fikk avslag på kontigenten pga. den trange økonomien som flyktning. Jeg fikk også to valg av klubben slik at jeg kunne dra på treningsleir og få den fine klubbdrakten: enten skulle klubben spandere alt på meg, eller så kunne jeg jobbe hos faren til en av jentene og tjene penger selv. Jeg valgte det siste og hadde en fantastisk sommerjobb.
    Min første jul i Norge kommer jeg aldri til å glemme: treneren kom uanmeldt med en svær kartongeske full av julemat og julegaver, satte den fra seg ved inngangen, sa "God Jul!" og gikk.

    Det er spesielt tungt å være fattig i ungdomstiden, men så lenge mennesker rundt en har hjertevarme og innstilling "lær en å fiske", så går det bra. Etter min erfaring, er Norge kanskje det beste landet å være fattig i, takket være engasjerte og hjelpsomme mennesker. Dugnadsånden lever ennå. Det gjelder bare å være åpen om at man trenger hjelp.

  5. Vi er desverre iferd med å fostre en stadig sterkere generasjon av diskriminerende kultur. Stadig oftere ser vi eldre som må dele rom på aldershjem, syke som ligger i korridorer og på baderom, gamle eller unge syke som ikke får nødvendig hjelp i hjemmet sålenge de bor der, uføre og utviklingshemmede som blir fratatt muligheter til å yte sin arbeidsevne fordi det ikke er økonomisk forsvarlig for kommune og stat, helsetjenester måles i økonomisk bæreevne for stat og kommune osv osv osv…

    HELSE kan ikke måles i økonomisk gevinst og OMSORG likeså samt at SOSIAL TRYGGHET og SOSIAL RESPEKT er en grunnleggende MENNESKERETTIGHET som desverre den kapitalistiske politikken klarer å argumentere for å skyve foran seg slik at de mennesker som har behov for dette blir utmattet og oppgitt og resignerer. I tillegg er de økonomiske stønader av en slik art at helse og omsorgstjenestene "kjøper" seg fri av å ha et ansvar for de med hjelpebehov og dette blir den naturlige konsekvens for de oppvoksende generasjon og fremtidige hjelpetrengende får derfor stadig mindre hjelp uten at noen reagerer på deres vegne. Det er pengene som bestemmer… ikke medmenneskelighet.

    Men liten tue kan velte stort lass… og selv om det blir for sent for de fleste av oss som trenger hjelp pr idag så vil nok fremtidige generasjoner muligens lage store bruduljer og sette kapitalistiske land på kartet med nettopp menneskerettighetene som ble forbigått for økonomisk gevinst.

  6. Du er inne på noe interessant, Håkon, i forhold manglende sammenheng mellom rikdom og lykke.

    Penger er neppe veien til lykke. Samtidig er det viktig å en nok penger til å dekke de grunnleggende behov. En hverdag som preges av uro og stress knyttet til grunnleggende behov som ikke er dekket, er som regel ikke en hverdag som er preget av lykke.

    Du stiller mange viktige og interessante spørsmål, Sigrun.
    Det er en uverdig situasjon at det finnes rundt 85 000 fattige barn i et rikt land som Norge. Det at et barn ikke kan delta i samfunnet på samme måte som sine klassekamerater gjør noe med et barn. Det kan være starten på en sosial ekskludering.

    Målet være å bekjempe fattigdom, både i Norge og i andre land.

    Fattigdom i et rikt land som Norge er ofte forbundet med tabu og skam. Derfor er det ekstra viktig at utfordringene debatteres, og at man ikke later som dette ikke er et problem "verdens rikeste land" har.

  7. Må si meg veldig enig med Håkon! Bra skrevet!

    Men dette med Grandiosa…

    "Å ikke har råd til å lage en fullverdig middag til barnet sitt, men serverer Grandiosa…"

    Mener det må være godt mulig å lage en fullverdig middag til samme pris som en Grandis!

    Viss en følger litt med på tilbud og er litt kreativ burde ikke det by på problem…

    Så der tror jeg ikke økonomien er problemet, men tiltakslysten, eventuelt kompetansen!

    Begge deler går det ann å gjøre noe med….

  8. Joda, det er forferdelig at så mange barn dør av fattigdom ute i verden. Men jeg synes ikke det skal være et argument for ikke å bekjempe fattigdommen her i landet. Samfunnet blir stadig mer komplisert, og det kreves stadig mer for å henge med. Gode datakunnskaper er viktig, og jeg vil tro barn som vokser opp i hjem der man ikke har muligheter for å kjøpe nødvendig datautstyr lettere vil bli hengende etter enn andre barn. Og selvfølgelig, det å føle seg annerledes, ikke kunne delta på lik linje som andre, det må nødvendigvis gjøre noe med et barn. Det er lett å påstå at penger ikke gir lykke, dessverre har jeg følt på kroppen hva det vil si ikke å ha penger, og det blir man overhode ikke lykkelig av. Jeg har opplevd dette i voksen alder, tror jeg hadde fått større skader på sjela av det dersom jeg hadde opplevd det som barn.

  9. Fattigdom i norge eller utlandet, spiller ingen rolle.

    Begge deler er forferdelig, det er vel ikke så mye mer å si om den saken.

    Meg selv: støtter heller formål i norge, da det har større innvirkning og jeg har større påvirkning til å gjøre noe godt for de rundt meg.

  10. Man må spørre seg om det er vel anvendte penger å la barn lide sånn under fattigdom at de blir pasienter i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). Er det rasjonelt at det offentlige betaler behandling i stedet for å la ungene slippe å leve under slike forhold?

    En ansatt ved en barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) skrev i en kronikk i Dagbladet:

    Å føle seg annerledes over tid utløser reaksjoner. Barn henvises til barnepsykiatrien for symptomer som har sammenheng med en uholdbar livssituasjon.

    Barnas bekymringer og uro forstås som psykiske problemer.

    – Hvilken behandlingsmetode skal vi ta i bruk? Hvilken medisin kan lindre smerten ved å være fattig blant de rike? Hvilke behandlingsmetoder fører til gjenvinning av selvrespekt, selvaktelse og uavhengighet?

    http://www.dagbladet.no/kultur/2008/02/06/526051.html

  11. Kapital er ikke bare penger. Det finnes mange typer kapital – økonomisk kapital, sosial kapital, kulturell kapital og intellektuell kapital. Dessverre er det slik at vi ofte måler ressursstyrken til familier etter den finansielle kapitalen – men jeg mener personlig at dette ikke er den viktigste formen for kapital.

    Det er forsket lenge på sammenhengen mellom rikdom og lykke, og en finner ingen sammenheng mellom disse to tingene.

    Derimot er det en klar sammenheng mellom lykke og to av de andre formene for kapital – sosial og kulturell.

    Et ressurssterkt menneske i dag er et menneske med et tungt sosialt nettverk av både venner og familie, og kulturell forståelse. Det er kanskje vanskelig for barn – og noen voksne – hvor viktig disse tingene er. Barn måler alt i forhold – mengder DS-spill i forhold til vennene, mengden Lego i forhold til vennene, størrelsen på rommet sitt i forhold til vennene, hvor god sykkelen er i forhold til vennene.

    Og så er det enkelte som måler sine egne egenskaper i fotball, slåball, bordtennis og lignende, men min erfaring er at dette er et sunnere mål for barn å ha enn antallet fysiske objekter.

    Det er en øvelse å lære barna å måle i mengden timer de får være med sine foreldre, mengden klemmer de får og lignende. Jeg tror sann lykke for et barn ligger i å bygge opp all den kapitalen vi voksne har masse å gi av. Økonomisk kapital er det rett og slett ikke så lett for alle å gi – men foreldre må lære barna å være sosialt, kulturelt og intellektuelt fungerende også.

    Det handler ikke bare om hvor mange kroner som ligger i sparebøssen, men kanskje mest av alt hvordan all denne "gratis" kapitalen til barnet er bygget opp.

Comments are closed.