Olje for avvikling

Etiske retningslinjer for norsk aktivitet i utlandet ser mer og mer ut til å være en øvelse for spesielt interesserte. Bistand til utviklingsland har tradisjonelt sett vært gjenstand for kritikk fra ulike hold. Norge har siden oppstarten av bistandsinitiativet Olje for Utvikling (Ofu), fått kritikk både for motivet og for gjennomføringen av prosjektet.

24 millioner norske kroner er gitt til Sudan gjennom Ofu. Hovedmålet for prosjektet er å stimulere Sudan til å bruke oljeeksporten til å skape fred og redusere fattigdommen i landet. Organisasjonen Global Witness mener i ny rapport at det er særdeles stor mangel på retningslinjer for hvilke krav som kyttes til disse midlene. De mener pengene i stedet er med på å forsterke interne konflikter og korrupsjon i landet.
 
 oljeplaneten_II.jpg

Foto: flickr.com

Hele prosjektet blir da gjenstand for ganske grunnleggende verdispørsmål. Hva er motivet for å yte midler til et land som er så rikt på naturressurser og så fattig på menneskerettigheter og godt styresett? Og hva fører disse pengene i realiteten med seg?

Uten styrking av demokratiske institusjoner og administrativ kapasitet i Sudan, er det lite sannsynlig at de vil makte å bruke oljekronene til å redusere fattigdommen i landet. Og mer penger pløyd ukontrollert inn i en korrupt økonomi, vil bare forverre de fattiges kår og øke avstanden mellom fattig og rik.

I tillegg er utvinning av olje og gass i utgangspunktet en trussel for naturen og selve livsgrunnlaget til mange mennesker i utviklingsland. En stimulering til å øke denne industrien er problematisk. Når vi da tenker på de klimamessige konsekvensene i et noe lengre perspektiv, så blir problematikken ytterligere forsterket. I stedet for å bruke bistandsmilder til å skape en bærekraftig utvikling spørs det om dette heller dreier seg om en ukontrollert avvikling.       

Kommentarer

Kommentarer

4 Comments
  1. Takk for reflekterte og nyttige tilbakespill, Odd Naustdal.

    Når det gjelder etiske retningslinjer så har du nok rett i at Norge er blant de bedre i klassen, men sett i lys av hvor mange selskaper som handler internasjonalt så er det veldig mye å gå på. Erling Borgens mange spisse dokumentarer er bare toppen av et isfjell. Nå sier jeg ikke at alle som handler utenlands opptrer uetiske, men ubevissthet og mangel på kompetanse er ofte årsaker til at etikken ikke blir ivaretatt.

    Når det gjelder OfU så blir det noe paradoksalt å promotere et miljøfiendlig prosjekt som middel for utvikling. De samme menneskene skal møte utfordringen oljen forårsaker i form av klimaendringene.

    Joda, det er i stor grad de rike landene som er skyld i klimakrisen, men det er likevel de fattigste som får svi mest. Det er en realitet vi må forholde oss til, og de rike landene må ta et økonomisk ansvar for dette.
    Jeg mener det må være fokus på andre ting enn olje. Sudan har ressurser utover oljen som bør utnyttes.

  2. NORGE MÅ SLUTTE PÅ DAGEN OG GI
    UHJELP.PENGER BLIR GITT TIL
    KORRUPTE LAND HVOR DEM SOM
    STYRER LANDET STIKKER MILLIONENE
    I EGEN LOMME.

    JILL

  3. Jeg er også blant de som gjerne skulle sett utviklingspolitikk høyere på den politiske dagsordenen, både i og utenfor valgkamp. Derfor synes jeg alle bidrag til å få denne typen tema opp i dagen, som ditt innlegg her, er av det positive.

    Men jeg er noe spørrende til en del av påstandene du fremsetter. Du starter med å skrive at etiske retningslinjer for norsk aktivitet i utlandet mer og mer er en øvelse for spesielt interesserte. Jeg antar du her sikter til bl.a. StatoilHydros oljesand i Canada og muligens også oljesandprosjektet på Madagaskar som har fått norsk støtte gjennom OfU-programmet. Jeg forstår at det kan skape et dårlig inntrykk av Norges etiske engasjement. Men jeg er likevel av den oppfatning at utviklingen generelt er totalt motsatt av det du skriver. Bare se på oljefondets etiske retningslinjer. De fungerer og har vakt internasjonal oppmerksomhet. Et annet eksempel er Erik Solheims kamp mot skatteparadiser. Det er også noe som har gitt gjenlyd. Norge var også en av initiativtakerne til EITI, som handler om antikorrupsjonsarbeid i utvinningsindustrien. Hovedkvarteret er i Oslo, og vi er et av få vestlige land som har innlemmet EITI-retningslinjene i vårt nasjonale lovverk. Dette har stor og viktig symbolverdi når vi skal få andre, og mindre gjennomsiktige, land til å gjøre tilsvarende.
    Jeg har også vanskelig for å se hva som er uetisk med Olje for utvikling-programmet. Tvert imot, mener jeg det er et meget viktig og effektivt utviklingstiltak. Petroleum er et felt hvor Norge har stor ekspertise og en særs vellykket historie å vise til – nemlig det å forvalte naturrikdommer på en måte som kommer hele folket til gode. I tillegg er OfU-programmet etterspurt. Landene som er med har et sterkt ønske om å lære av Norge og de har tiltro til at Norge har noe å bidra med. Denne kombinasjonen legger forholdene godt til rette for at programmet kan ha en effekt. Og det har det.

    Det er ingen grunn til å hevde at de 24 millionene Sudan får gjennom programmet forsterker konfliktene i landet. Heller ikke Global Witness sier dette. Global Witness er opptatt av at det skulle vært tydeligere retningslinjer for bruken av pengene, og at mangelen på sådanne kan ha negative konsekvenser. Hvorvidt det faktisk har det, er forhastet å fastslå. Det er helt riktig at Sudan mangler gjennomsiktighet i sin forvaltning av oljeressursene sine. Men det er nettopp derfor de trenger OfU-programmet. Demokrati og kapasitet, som du etterlyser, er jo nøyaktig det OfU skal bidra med å bygge. Pengene til Sudan går til rådgivere, seminarer og opplæring av sudanere om hvordan de kan få nettopp åpenhet og rutiner og forvaltning for gjennomsiktighet og kontroll. Samarbeidet med Sudan er også en viktig oppfølging av fredsavtalen mellom nord og sør, som Norge bistod med å fremforhandle. Et viktig punkt der er hvordan nord og sør skal dele oljeinntektene. Selvsagt er ikke ting på stell i Sudan. Men om Norge skulle trekke seg ut, vil det i hvert fall ikke gjøre situasjonen bedre.

    Det jeg reagerer kanskje aller mest på i bloggposten din, er det du skriver i det siste avsnittet ditt, om at stimulering til å utvikle oljeindustrien i Sudan er problamatisk. Olje er Sudans viktigste ressurs. Det har vært en årsak til konflikt, men gir også håp. Forvaltet riktig, kan det være det som hjelper et land i bunnløs fattigdom til å komme seg på fote – langt på vei av egen hjelp. Skal vi da sitte her i Norge og nekte dem denne muligheten? Klimakrisen er det rike lands utslipp som har forårsaket. Ikke fattige. Vi bør gi dem all den hjelp de måtte ønske for å utvikle sin oljeindustri.

Comments are closed.