Barna blir slått, og glemt

En undersøkelse gjennomført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, viser at mange krisesentre i Norge nedprioriterer barna som bor på sentrene. Rapporten viser iflg P4 at barna sviktes av krisesentrene, og at det er mangel på aktivitetstilbud og fysisk tilrettelegging som lekerom og samtalerom.

Dette er er meget urovekkende opplysninger. 

alene.jpg

For det første så viser forskning av barn som opplever at mor systematisk blir utsatt for psykisk eller fysisk vold, selv tar like stor psykisk skade av voldsutøvelsen, som det mor gjør. Mange av barna har i tillegg selv blitt utsatt for vold.

For det andre så bor det svært mange barn på krisesentre rundt om i Norge. På Vest Agder Krisesenter, som jeg selv kjenner godt etter å ha sittet i styret i en årrekke, så hadde senteret i fjor totalt 9 149 overnattingsdøgn. Av disse representerte barn 44,5%. Det var altså 4 077 overnattingsdøgn bare i Vest Agder av barn som, sammen med sin mor, måtte søke beskyttelse på et Krisesenter fordi far eller en annen mann, var ute etter å skade de.

Vest Agder Krisesenter er et av de sentrene som har hatt fokus på barna over lang tid. Det er ansatt egne miljøarbeidere, etablert lekerom og nylig også ansatt en person som er ansvarlig for det barnevernfaglige tilbudet. Dette har vært mulig fordi kommunene i Vest Agder og Staten sammen har prioritert senteret og gitt det gode økonomiske driftsrammer.

Resultatene av undersøkelsen viser at det nå er på høy tid at alle kommuner i Norge er sitt ansvar bevisst overfor krisesentrene. Situasjonen mange krisesenterbarn nå opplever, er uakseptabel. 

Kommunene må prioritere finansiering av det krisesenteret de har ansvar for. Alle kommuner har nemlig ansvar for å ha en krisesenterberedskap, og vanligvis er det et regionalt eller fylkesvis krisesenter som løser oppgaven for den enkelte kommune. Men krisesenteret kan ikke gi et bedre tilbud enn det kommunene gir de mulighet for å tilby.

Kommunens økonomiske bidrag utløser automatisk statlig finansiering (20/80 kommune/stat). Det er derfor den enkelte kommune som sitter med nøkkelen, og som kan sørge for at de krisesentrene som pr i dag ikke har økonomi til å gi et akseptabelt tilbud til barna, får mulighet til det.

Krisesenterbarna er barn som allerede er sviktet av en sine nære. De fortjener ikke å bli sviktet også av det offentlige.

—-

Se også bloggposten «Hvorfor låser vi inne barne som blir slått?».

 

Kommentarer

Kommentarer

31 Comments
  1. Kjente at jeg ble litt lettet av å lese svaret ditt. Selvsagt er det jo så enkelt!!

    En har ofte lett for å tenke for store tanker – og slik er det ofte i alle sammenhenger – istedet for å begynne med det en har. I vår verden hvor vi jobber med utviklingsarbeid i bedrifter/org og lokalsamfunn – så sier vi alltid "Start med det du har" – det hadde jeg ikke helt inne i denne sammenheng. Der kan man se!

    Vi forsøker så godt vi kan å bry oss om våre medmennesker – og vi er priviligerte som får lov å bruke tid på det.

    Vi kan åpenbart bidra mer – kanskje dette var det som skulle til!

  2. Det viktigste jeg tror man kan gjøre, Katarina, er å være en god forelder, venn, lærer, nabo osv til barn. Være en som bryr seg og som våger så ifra dersom man får mistanke om at barnet eller andre i barnets familie, utsettes for vold eller omsorgsvikt.

    Flere av Krisesentrene rundt om i landet har, i tillegg til fast ansatte medarbeidere, også frivillige som gjør en jobb for sentrene. Røde Kors og andre organisasjoner organiserer også frivillig arbeid spesielt rettet mot barn.

    Flott med alle som vil engasjere seg for barn! Det blir aldri for mange.

  3. Dette er en viktig sak du har tatt tak i Steinar. Ser at det er noen mnd siden du startet diskusjonen, men den er desverre like viktig enda.

    Sitter her å tenker – hva kan jeg som individ gjøre? Regner med at du har kontakt med Rita Sletner som jeg mener har markert seg mest i den politiske verden i forhold til dette.

    Men hva kan jeg gjøre?

  4. Takk for hyggelige ord Kari Anna. Jeg har vært inne og lest på linken du la ved, http://www.vfb.no , mange interessante artikler her. Takk for engasjementet dere har!

    Tankevekkende kommentar fra deg, Øyvind. Trist å lese det din datter, og hennes mor, har opplevd. Flott å se at du har brukt erfaringen til noe positivt med engasjementet i Vi & barna. Jeg har besøkt dere på http://barneverne.ning.com/ , og blitt medlem av Facebook-gruppen.
    Lykke til i det videre arbeidet!

  5. Ja Steinar, dette er forferdelig og vi setter stor pris på at du engasjerer deg i dette. Hvorfor skal barna og mor måtte rømme å søke tilflukt mens den som er voldelig får bli! Ja, absurd spør du meg.
    Dette har min datter og hennes mor også opplevd før de endelig kom seg vekk fra "stefaren" som var den voldelige, men hva tror du skjedde først? Jo, før barnevernstjenesten her i min stor-kommune tok meg på alvor og trodde på min datter og meg, så fikk han herje med dem i tre år. Og når de så reagerte, ja så sendte de min datter på ungdomshjem og mor måtte ta enda mer av volden.
    Men, nå er min datter 19 år og er ute fra ungdomshjemmet, ødelagt og med psykiske skader for resten av sitt liv.
    Vi på gruppen Vi & barna jobber helt uten økonomisk støtte for å hjelpe alle mennesker som kommer ut for uholdbare livssituasjoner, men dog, hjelpen vi gir blir sålangt vi selv har privatøkonomi til å dekke egne telefonregninger og reiser for å gi av våre erfaringer og å sette mennesker i kontakt med det offentlige hjelpeapparatet på en måte som trygger disse og får alle til å forstå at barnevern og andre som ønsker å hjelpe ikke er ute etter dine/deres barn men vil det beste for familiene.
    Vi ønsker å bli en anerkjent organisasjon som fungerer som ett mellomledd for det offentlige og foreldre/barn der sakene blir fastlåste og komunikasjonen uheldig.
    Håper du vil ta deg tid til å besøke oss på barneverne.ning.com eller Facebook på http://www.facebook.com/group.php?gid=123998392742

    Mvh Øyvind – Nettverksansvarlig Vi & barna

  6. Vil – som flere av de andre her – takke deg for engasjementet! Vi blir aldri for mange voksne som bryr oss. Foreningen Voksne for Barn gjør også en viktig jobb i forhold til opplysning om samme og liknende temaer: http://www.vfb.no

  7. Takk for en viktig bloggpost, Steinar. Du er modig og setter ord på et tema det dessverre fortsatt er kontroversielt å mene noe om.

    Jeg jobber i voksenpsykiatrien med spesialområde "barn som pårørende". Det betyr at jeg jobber mye med nettverket til pasienten som helhet – og dessverre så er hender det at krisesenteret er det eneste nettverket enkelte familier har. Det gjør det desto viktigere å verne om deres eksistens og legge forholdene til rette for at de får gjøre en god svært samfunnsnyttig jobb.

    Min erfaring er, at fordi andre ledd i hjelpeapparatet tidvis svikter, så blir krisesenterene sittende med problematikk de ikke har kompetanse til å håndtere. Det er dessverre ikke alltid at store hjerterom er nok. Derfor er det på høy tid, slik du skriver, Steinar – at kommunene prioriterer finansiering av de krisesenterene de har ansvar for.

    Jeg har dessuten aldri – i løpet av mine 17 år i psykiatrien – opplevd å møte mennesker som har vært tilknyttet krisesentre, uten at de har hatt grunn til å være det.

  8. En utrolig viktig sak å ta opp. Det er altfor lite system rundt barn og så videre, sørgelig ofte de glemmes: det er viktig å fange dem opp. Skal ta meg tid til å lese gjennom alle hyperlinkene dine, det er godt å se engasjerte mennesker.

  9. Varj: Utrolig trist og skremmende at voksne mennesker kan tillate seg slike tanker og holdninger. Jeg jobber som lærer og ser med jevne mellomrom hvor ufattelig viktig det er at man har et tilbud som krisesentrene når hjemmeforholdene er av en så truende karakter at det overhodet ikke er noe alternativ. Det kan aldri være riktig at barn og kvinner skal være nødt til å finne seg i vold og andre overgrep. Eller at de samme kvinnene og ansatte ved krisesentrene skal beskyldes for å fare med løgn.

    Livsnødvendig med et tilbud som beskytter og tar vare på!

    Steinar: Stor takk for engasjementet ditt!

  10. Det er lett å se på måten du skriver, Varj, at du ikke har mye erfaring fra innsiden av et krisesenter, eller mye kunnskap om de som menneskene som jobber på de mange krisesentrene i Norge.

    Det er over 10 år siden jeg for første gang ble engasjert i et krisesenter på styrenivå, og jeg vet godt at de som jobber og bor på krisesentrene ikke representerer de holdningene du påstår at de har. Forøvrig faller din kommentar på sin egen urimelighet…

  11. Varj: I motsetning til deg har jeg bodd på krisesenter, og det var ikke i noen barnefordelingssak, eller noen annen "sak".

    Hvor mener du jeg ellers skulle ha gjort av meg når jeg ble slått, noen ganger til blods, av en tidligere partner?

  12. Krisesenterene burde blitt forbudt. Tove Smaadahl og andre mannshatere burde kastes i fengsel. Krisesenterene blir brukt av kvinner i barnefordelingssaker mv. Ofte fremkommer det her falske anklager om incest eller vold. Krisesenterne er pådrivere for at mor skal bruke slike (ulovlige) midler mot far. Også innvandrerkvinner bruker krisesenterne aktivt i den hensikt å få oppholdstillatelse.

    Nei, legg ned samtlige krisesentere i Norge…ASAP!

  13. Retten beskytter dem som må stå til rette. De har rettssikkerhet i Norge.

    Det slår desverre ut i negasjon i tilfeller der de som trekker dem for retten er privatpersoner, individer, og ikke offentlige institusjoner.

    Det er likevel ikke å anbefale å gjøre seg fortjent til rettssikkerhet som retursjon i saken, (m.a.o. selvtekt anbefales ikke).

    Men "noen" bør se det betenkelige i en samfunnsorden (jfr. ordensmakten) der barnas rettsoppfatning tillæres i den retning at "lovbrudd gir rettssikkerhet ERGO selvtekt gir rettssikkerhet". Det gir ikke heldige framtidsutsikter verken for barna som individer eller samfunnet – institusjonene inkludert.

  14. Takk for at du skriver viktig om barn! Som lærer er det ofte nok fortvilende å erfare hvor rettsløse barn alt for ofte er!

    Du ønsket tilbakemelding på hva du burde blogge mer om.. barna!

  15. Jeg er ikke blant de som generelt sett ønsker hardere straffer. Jeg har tro på straff som rehabilitering. Det er rehabiliteringen under fengselsoppholdet som er det viktige, og ikke hvor lange straffer som gis.

    Når det er sagt, så mener jeg at vold mot barn ofte har gitt for korte straffer.

    Lengre straffer for vold og overgrep mot barn er viktig både i den forstand at samfunnet på den måten kan si klart ifra at vold mot barn er uakseptabelt.

    I tillegg vil en frihetsberøvelse for overgriperen/voldsutøveren gi barna og andre som er offer for volden, nøvendig trygghet i den perioden voldsutøveren sitter bak lås og slå.

  16. Jeg ser her at flere tar til orde for hardere straffer mot overgripere. Men jeg lurer på: Er det i det hele tatt noe som tyder på at voldsutdøvere vurderer strafferammene før de utøver vold? Er dette en rasjonell vurdering?

  17. Takk for mange tankevekkende kommentarer.

    Du har flere gode og interessante poenger Bjørn. Enig med deg i at barna er det viktigste og at nødvendige midler må prioriteres. Spesielt viktig blir når barnet lever i en familie hvor vold er eller har vært endel av hverdagen. Disse barna må ikke glemmes! De må ses både når der på krisesenter og i tiden etter krisesenteroppholdet.

    Det å styrke den viktigste omsorgspersonen for barn som har opplevd vold i nære relasjoner, er svært viktig for barnet. Dette betyr i praksis at innsatsen også må rettes inn mot mor. Mor må føle trygghet og oppleve at hun mestrer morsrollen, og at hun ikke svikter barnet sitt slik hun som regel føler når hun levde med barnet sitt en voldelig relasjon.

    Du har et viktig poeng Kyrre, når du påpeker at det ikke alltid er far som slår. Mor kan også være den som står for både den fysiske og psykiske volden, både overfor barn og overfor mannen.
    I noen tilfeller er det derfor far som er den viktigste omsorgspersonen til barnet, men i de fleste tilfeller er det mor. Statistikker viser at det i de fleste tilfeller er menn som er utøvere av volden.

    Jeg er helt enig med deg, Ina, i at strafferammene for vold mot barn i Norge har vært altfor lave. Mange overgripere har gått fri opp igjennnom. For meg virker det imidlertid som om domstolene nå slår hardere ned på overgrep og vold mot barn enn for noen år siden. Dette er i så fall en endring som burde kommet for flere år siden.

    Det er et tankekors at mens mor og barn må søke tilflukt på et krisesenter, så sitter i mange tilfeller den som har utøvd volden trygt igjen i sitt eget hjem… Se også:
    http://blogg.stormberg.no/post/Den-hemmelige-sommerturen

  18. Hvis man ser på strafferammene for vold og overgrep mot barn i Norge i dag, så er jo ikke dette en overraskende konklusjon i det hele tatt. Erstatnings og straffesaker er på et lavmål økonomisk og juridisk for de som må leve resten av livet med barndommen sin. Jeg er selv i dag voksen jente,som en gang var et av de barna. Jeg ble tilkjent 100.000 for tapt barndom og skolegang. Overgriper gikk fri uten straff.Jeg ble dømt til et uverdig liv avhengig av det offentlige, med et minimum å klare meg på..

  19. Barn bør få egne krisesentre å dra til – når mor slår, når mor ikke reagerer på fars vold eller når begge slår.

  20. Jeg kunne ikke vært mer enig med det som Bjørn skriver.Det stemmer veldig godt med det jeg selv opplevde.

  21. Det er interessant å legge merke til at stadig nye mennesker går i "fella"! Vold i nære relasjoner er bare vold forårsaket av menn, ikke sant? Det er det noen vil ha oss til å tro, men det er IKKE sant!
    Både mødre og fedre utsetter ungene for vold, og mødrene gjør det oftere! Dette viser nyere, norske undetsøkelser og forskning.
    Jeg er selvsagt enig i at "krisesenterbarna" skal ha bedre forhold, men hva med alle de barna som ikke har noe krisesenter å dra til? De som har en voldelig mor?
    97 prosent av ungene BOR med mor. Vi vet nå at en god del av dem lever med fysisk og psykisk vold. De har ingen steder å gå!
    http://mannskampen.blogspot.com/2009/06/kvinner-hater-ogsa-menn.html

  22. Det er dessverre en generell tendens til at man fokuserer for sterkt på det ene aspektet ved en sak, resultatet blir at de "mindre viktige" aspektene ikke legges vekt og dermed blir disse marginalisert i stor utstrekning.

    Forholdet mellom barn og foreldre er så ofte så sterkt, komplisert og til viss grad symbiotisk at det ene avhenger av det andre.
    Ser man bort fra barna, hjelper man definitivt ikke den skadelidene foreldreparten. Velger å prøve å være noenlunde nøytral, da det er både mannlige og kvinnelige voldsutøvere.

    Man burde heller fokusere på løsninger som ivaretar både den skadelidene og barna i familien. Med andre ord hjelpe klienten, gjenom ivaretagelse og omsorg av de som klienten setter høyest i verden.

  23. Det er direkte tragisk og en stor skam at noen av de svakeste i samfunnet skal bli nedprioritert på dennemåten. Vold i hjemmet bør straffes langt hardere. Vold mot barn uansett type vold bør få en langt større strafferamme enn idag.

    Når mor ikke ser annen råd enn å dra til krisesenteret er det som oftest gått temmelig lenge, det er vel også slik at barna sikkert både har sett og opplevd endel ting som ikke er bra. Dette stiller strengere krav til det tilbud man gir til disse. Jeg tror en vesentlig det av løsningen er 2 delt. Man må tilrettelegge krisesentrene med tanke på barnas behov. Samtidig må man nok innse at det finnes en tid også etter krisesenteret. Mor er sikkert mange ganger redd for hva overgriper kan finne på når hun ikke har tryggheten krisesenteret representerer. For å tilrettelegge for tryggheten etter krisesenteret må man nøytralisere voldsutøver. Saker må raskere opp og man må gå hardere til verks for å bevise og samtidig få dømt voldsmannen til mer enn et par mnd/ år bak murene.

    Det er ikke alltid slik at barna for enhver pris skal ha tilgang på både mor og far. Voldsmannen bør fratas retten til samvær. Noe slikt ender som regel med at barna blir brukt som våpen i "kampen" mot den andre av foreldrene. Dette er beviselig skadelig for barnet.

    Jeg registrerer at man snakker noe om barnevernets rolle opp i alt dette. Jeg personlig har liten tro på barnevernet. Intensjonen med et barnevern er å ivareta barnets sikkerhet og interesser. I praksis ser man at i mange tilfeller gjør barnevernet vondt verre. Det sies at man har mange hensyn å ta. Jeg har selv bevitnet mer enn ett overtramp av barnevernet som regelrett burde klassifiseres som straffbart. I media har man slått opp stort om barnevernsbarn som er på kant med loven med liten eller ingen oppfølgning. Her kan man jo også rette søkelys på økonomiske aspekter som man ofte bruker som påskudd når noe er gått galt. Barnevernet er til for å støtte barnet, veilede foreldre, gi konstruktiv hjelp. Dersom man kommer i en situasjon der man må overta omsorg vel så må man ha et tilbud og et sted for barnet som faktisk virker i praksis. Istedet ser man igjen at samfunnet svikter og det begrunnes med økonomi.

    Jeg synes dette er sørgelig. De små barna er det viktigste vi har og da skulle det ikke stå på økonomi i et av verdens rikeste land. Man må få på plass rette rammer for både krisesentre og barnevern. Samtidig bør man statuere eksempler ved å gi voldsutøver den straffen denne fortjener. I alt for mange tilfeller har vi sett kvinner med volds-alarm bli tatt av dage. Med andre ord man må reagere strengere og raskere. Det bør ikke være slik at kvinner skal måtte gjemme seg og leve i konstant frykt for overgrep fra menn som ikke vet å oppføre seg.

  24. Jeg er veldig enig i dette resonnementet til innehaveren av bloggen og er glad for at det endelig er en som virkelig klarer å formidle budskapet sitt gjennom blogging, der de fleste bare drukner.

  25. Ja,du har rett. Det var 2005, og enda verre blir det at Høyesterett så sent som i 2005 legetimerte vold mot barn.
    Det er godt "gubbeveldet" i Høyesterett er i ferd med å slå sprekker.

    Jeg hentet feil årstall fra denne artikkelen: http://bit.ly/mWw59

  26. Enig med deg Sigrun, i at vold mot barn i mange tilfeller ikke tas alvor nok.

    Barnevernet har en vanskelig jobb, hvor de skal balansere flere hensyn, men hensynet til barnet må alltid være det viktigste!

    En av årsakene til at det ikke reageres strengt nok i forhold til vold mot barn er at det historisk sett i Norge har vært akseptert å avstraffe barn fysisk.

    Går man rundt 50 år tilbake i den norske skole så forekom fortsatt fysisk avstraffelse, og så sent som i 1995 sa Høyesterett at "midlere slag" / klapsing av barn ikke var straffbart.

    Dette tatt i betraktning er det nok ikke så rart at straffeutmålingen i Norge har vært altfor liten når det gjelder vold mod barn.

  27. Det er ganske utrolig at man først nå "oppdager" dette, når vi har hatt krisesentre for kvinner i 30 år.
    Men mitt generelle inntrykk er at vold som rammer barn ikke tas like alvorlig som når den rammer voksne kvinner. Det ser vi på straffeutmålingen når det gjelder vold og voldtekt mot barn og voksne. En voksen kvinner kan også få hjelp etter ett overgrep, mens barnevernet ikke griper inn etter "enkelthendelser" som rammer barn.

Comments are closed.