Dødsfelle

Det var en morgen full av forventninger. Klimaseilasen med 1200 nordmenn ombord nærmet seg København. Mens sentrum har vært preget av demonstrasjoner, var havet utenfor København stille, vakkert og fredfylt. 

Urolighetene i sentrum forteller imidlertid mer om fremtiden enn havet gjorde denne morgenen. Det tilsynelatende fredfylte havet vil om noen få tiår bli en rennende dødsfelle for millioner av mennesker. På grunn av klimakrisen og den globale oppvarmingen stiger allerede havet. Det er beregnet at for hver centimeter havet stiger, så vil 1 million mennesker bli drevet på flukt.

Norske kystbyer som Bergen vil oppleve at deler av byen vil bli liggende under havoverflaten. Land som Nederland vil kunne oppleve at størstedelen av landet vil ligge under havoverflaten om få tiår.

Land som Norge og Nederland har imidlertid kapital og kunnskap til i en viss grad å kunne beskytte seg mot havet som stiger. Lang verre blir det for utviklingsland å få samme beskyttelse. Spesielt alvorlig er det i lavtliggende land som Bangladesh og TuvaluFlere tusen øyer rundt om i verden vil helt forsvinne når effekten av den globale oppvarmingen for alvor setter inn.

I dag legger Støre og Gore frem en ny rapport som viser at havet vil kunne stige dobbelt så mye som tidligere antatt. Samtidig går klimaforhandlingene i København inn i den siste og avgjørende uken.

Her kan du se hvordan det artet seg på dekket noen få minutter før Klimaseilasen la til kai i København. Protestsangen, skrevet spesielt for anledningen av Øyvind «Elg» Elgenes, ble øvd inn. 

Alle landets biskoper, medlemmer av Changemaker, Fremtiden i våre hender, Kirkens Nødhjelp, unge og gamle klimaengasjerte mennesker gjorde oss klare for å ta imot miljøvernminister Erik Solheim og representanter fra FN som skulle komme ombord da skipet la til hai. Kravet om at det nå må inngås en forpliktende, effektiv og rettferdig klimaavtale, skulle overleveres. 

Se også bloggposten: På med prislappen.

Steinar J. Olsen, Gründer og daglig leder, Stormberg

Steinar.jpg

På med prislappen

I bloggende stund sitter jeg i København. I formiddag hørte jeg på tidligere fredsprisvinner Desmond Tutu sin appell på Rådhusplassen. Han sa blant annet at utviklingsland må få mulighet til vekst og velstandsutvikling, men at veksten ikke kan skje på samme klimaskadelige måte som tilfellet har vært i de rike, vestlige landene.

Her er Desmond Tutu inne på et viktig poeng. Ut fra et rettferdighetshensyn så må utviklingsland gis mulighet til velstandsvekst. De rike landene, som har hovedansvaret for den klimakrisen verden nå opplever, må ta hovedregningen for å rydde opp i galskapen.

D_Tutu.jpg
You, yes, YOU by iLikespoons. Tilgjengelig under CC BY 2.0 Lisens

Tiden er inne for å få prislappen frem på CO2 og klimagassutslipp. Et prinsipp de fleste er enig i, er at forurenser skal betale. Dersom en virksomhet slipper ut kjemikaler i en fjord, så er det bedriften som har ansvar for å rense og betale kostnadene knyttet til skadevirkningene. Det tar vi som en selvfølge. Hvorfor er det da slik at alle kan slippe ut klimagasser uten at det skal koste noe særlig?

Den norske CO2 avgiften bør økes, og det bør innføres en global CO2 avgift som setter en prislapp på klimagassutslippene. Dersom klimakostnaden ble lagt inn på produkter og tjenester, ville forbruket bli dreid i mer klimavennlig retning.

Avgifter, kvotesalg osv, ville samtidig generere enorme inntekter som kunne brukes i finansiering av klimaprosjekter som er lønnsomme for miljøet, men som økonomisk sett ikke er lønnsomme og som derfor ikke vil kunne realiseres uten særskilt finansiering.

Forbruk og investeringer må dreies i klimavennlig retning. Vi har ikke noe annet valg. Den gode nyheten er at det fullt mulig å få til, men det vil koste. De varer og tjenester som medfører store klimagassutslipp vil bli dyrere.

En grønn og klimavennlig vekst innebærer at det må bli lettere og billiger å velge miljøvennlige produkter og løsninger, og det må bli dyrere å velge forurensende produkter og løsninger. Det må kort og godt bli billigere å være miljøvennlig og dyrere å forurense.

De fleste vil være enige i et slikt prinsipp. Men er vi fortsatt enige når en slik omlegging til mer klimavennlig forbruk betyr at det blir dyrere å kjøpe bensin, strøm og rødt kjøtt? 

Vi seiler i motvind fra nord

Den første dagen av Klimaseilasen til København og COP15 er i ferd med å gå mot slutten. Det har vært en spennende og lærerik dag.

Tidligere i kveld var jeg i en halvannen time lang klimadebatt med leder av Framtiden i våre hender, Arild Hermstad, og professor ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, Arild Vatn. To kunnskapsrike og interessante mennesker. Selv om temaet vi diskuterte var likt, hadde vi forskjellige innfallsvinkel og veldig forskjellig ståsted. En spennende miks.

Noe av det jeg var opptatt av, er at det må være fokus på mulighetene, det personlige ansvaret og at man må gå fra ord til handling. Spørre seg selv om hva jeg, firmaet jeg jobber i og organisasjonen jeg er medlem av, kan gjøre for å redusere skadevirkningene av den globale oppvarmingen. Og handle ut fra det.

I tillegg må alle som kan, si klart ifra til politikerne og de som forhandler i København, om at tiden nå er overmoden for at det inngås en bindende, effektiv og rettferdig klimaavtale.

Copenhagen.jpg
Flooding through streets of copenhagen by ronniehall. Tilgjengelig under CC BY 2.0 Lisens

Nå som forhandlerne har lagt bak seg den første uken med klimaforhandlinger, ser ikke en avtale til å være kommet noe nærmere. Det er stor usikkerhet knyttet til om toppmøtet i det hele tatt vil resultere i en reell avtale.

Holdningen til de på Klimaseilasen synes klar, men det hjelper lite hva vi som sitter behagelig langt fra forhandlingsbordet mener. Det viktige er hva klimaforhandlerne og store land som Kina, USA, India og Brasil kommer frem til. Våger beslutningstakerne å ta de nødvendige avgjørelsene i København?

Vi får svaret om noen dager. I mellomtiden har jeg en følelse av at vi seiler i motvind fra nord.

Endring og praktisk handling

Det er ikke lenger noe tvil om at den globale oppvarmingen er i gang. I store deler av verden begynner vi allerede å se konsekvensene i form av mer ekstremvær, lengre tørkeperioder og oversvømmelser.

I 2008 var det omkring 20 millioner klimaflyktninger i verden, og i løpet av noen tiår vil antall klimaflyktninger kunne vokse til flere hundre millioner.

Klimakrisen krever endring, og den krever praktisk handling. Det er brukt mange ord på å beskrive klimakrisen. Fokus fremover må være praktisk handling for å redusere skadevirkningene av klimakrisen. Og næringslivet må ta sin del av ansvaret for å redusere den globale oppvarmingen.

Klimahandlingsplanen Stormberg utarbeidet for et par år siden, og som revideres flere ganger årlig, har vi beskrevet de konkrete tiltakene som vi jobber med for å redusere vårt klimaavtrykk.

På rask en tur innom Konseptbutikken vår i Oslo, på vei til Klimaseilasen med kurs for København og COP 15, kan du høre meg fortelle om en helt ny og praktisk endring Stormberg gjør fra nyttår blant annet for å redusere vårt klimaavtrykk. Denne endringen er besluttet for kort tid siden, og har frem til nå ikke vært kjent.

Sailing på perrongen

Første reiseetappe til København og COP15 startet tidlig lørdag morgen på togstasjonen. Med Rod Stewart og Sailing som dukket opp på iPoden var stemningen satt for dagen.

Når jeg skriver denne bloggposten sitter jeg på en humpete tog til hovedstaden og Klimaseilasen til København. Framtiden i våre hender og Kirkens Nødhjelp har tatt initiativ til Klimaseilasen, som blir Norges største klimamarkering i forbindelse med COP 15.

Jeg har brukt et par timer av togturen til å gjøre de siste forberedelsene til klimasamtalen jeg skal være med på ombord sammen med leder av Framtiden i våre hender, Arild Hermstad, og professor ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, Arild Vatn. 

Temaet klimasamtalen skal dreie seg om er «Må vi skape et nytt økonomisk system for å løse klimakrisen?». Et spennende utgangspunkt for den som skal representere næringslivet blant de tre:-)

Mens bloggposten gjøres ferdig leser jeg på VGnett at det er på plass over 50 000 klimademonstranter i København sentrum i dag. Et godt tegn på det folkelige engasjementet for det som kan bli vår tids viktigste klimatoppmøte.

Steinar J. Olsen, Gründer og daglig leder, Stormberg

Steinar.jpg

Gjesteblogger: Samfunnsansvar i kø

Stormbergstipendet har hatt sin debut og gjennomført første runde. Forventningene var forsiktig optimistiske siden dette var første runde, men responsen og engasjementet har vært utrolig bra. Ved utgangen av november var det kommet inn ikke mindre enn 57 søknader!

Enkeltpersoner, lag, foreninger, borettslag, skoleklasser med mer har sendt inn søknader om støtte til samfunnsnyttige formål. Faktisk har alle søknadene god relevans til samfunnsansvar, så jobben med å plukke ut de tre beste forslagene blir vanskelig. Spredning på tema er ganske stort og går fra søppelplukking og turarrangementer til mindre byggeprosjekter og holdningsskapende arbeid. Også geografisk er spredningen god; fra Alta i nord til Kristiansand i sør.

Arbeidet med å finne vinnere er i gang og tirsdag 15. desember vil de bli offentliggjort. Skulle ikke din søknad bli trukket ut, eller fikk du ikke levert en søknad i tide så blir det flere muligheter. Send inn en søknad innen 28. februar så er du/dere med i neste runde som blir offentliggjort 15. mars. Gå inn på Stormbergs hjemmeside og Stormbergstipendet og lever en søknad!  


Jan Halvor Bransdal
, CR Ansvarlig, Stormberg AS

Jan-Halvor.jpg 

Gjesteblogger: Striskjorte og kaffibukser?

Jeg sitter og reflekterer litt over gårsdagens Fashion Summit i København. Hva kan klesbransjen gjøre for klimaet? Hva tenker de virkelig store aktørene om samfunnsansvar, klimautfordringen og klesbransjen rolle i det hele? Det ble en interessant konferanse om interessante tema i en by som sydet av en miks av julestemning og klimaspørsmål.

Her var alt fra gigantiske Levi Strauss & Co og Gucci til lille Stormberg. Dessverre var ikke den geografiske spredningen på talere og deltakere like bra. Med den leverandørkjeden de fleste klesprodusenter har så er det viktig at utviklingslandene involvert er på banen og bidrar. Etter selv å ha besøkt leverandørene våre i Kina har jeg selv fått bekreftet at innspill fra tidlig i leverandørkjeden er viktig for å komme noen miljøvennlige hakk videre. Perspektivet fra sør fikk vi dessverre ikke.

fashion_summit.jpg

Om deler av løsningen på redusert karbonavtrykk blir at vi blir gående i skjorter av strie og bukser av kaffigrut spørs kanskje, men alternativer til dagens bomullsdominerte kolleksjoner er nok en stor del av løsningen. Vi trenger ikke gå lenger enn å se på eget klimaregnskap for å se at dette setter et solid karbonavtrykk. Dette var også et av hovedtemaene på konferansen. Noen konkrete nyvinninger ble i liten grad nevnt, men fokuset var der. Og designkonkurransen hvor Kronprinsesse Mary av Danmark delte ut pris var basert på økologiske og/eller gjenbrukte tekstiler.

Noe av hovedbudskapet ble til slutt at det må være en helhjertet satsing på samfunnsansvar. Det innebærer en bærekraftig motebransje en bærekraftig mote. Bærekraftig mote må ikke være et alternativ, men moten selv. Samtidig må ting være enkelt og håndgripelig. Det ble etterlyst et ”bærekraft leksikon” som satte enkle standarder og definisjoner på hva som menes med bærekraftig mote. Kort og enkelt. Kunden gidder ikke lese en bok av en hang-tag.

Konklusjonen ble vel ingen fasit er på plass, men slagordet ”fashion takes action” ble tilsynelatende tatt seriøst av flere store motehus og andre aktører i bransjen. En god start. Så må vi i Stormberg gjøre vårt og kommunisere det ut til både kunder og leverandører; hva og hvem står bak den jakka og den fleecegenseren!


Jan Halvor Bransdal
, CR Ansvarlig, Stormberg AS
Jan-Halvor.jpg

Ansikter du ikke vil få se

Jeg har tro på åpenhet. Gjennom åpenhet lærer man en person, virksomhet eller organisasjon å kjenne. Åpenhet som prinsipp er en nyttig øvelse som kan bidra til forbedringer på mange områder.

Åpenhet for en virksomhet dreier seg ikke om å dele solskinnshistorier eller å gi innsyn bare når det passer virksomheten best. Åpenhet innebærer at virksomheten praktiserer samme åpenhet gråværsdager som solskinnsdager

Stormberg har forsøkt å praktisere åpenhet om alle forhold vi mener vi kan være åpne om. Vi var den første sports- og tekstilmerkevare i Norge som åpent gikk ut med komplette fabrikklister. På selskapets hjemmesider ligger eksterne inspeksjonsrapporter etter kontroller utført på fabrikkene vi samarbeider med i Kina. På denne bloggen har jeg skrevet om Stormbergs utfordringer og potensielle krisesituasjoner, og jeg har delt tanker om mine opp- og nedturer.

Det er imidlertid en rekke saker jeg bevisst ikke omtaler på bloggen. Det kan være forhold knyttet til Stormberg som jeg av formelle grunner ikke kan gå ut med. Det kan være opplysninger som jeg av hensyn til Stormberg eller våre samarbeidspartnere bør behandle konfidensielt. Som arbeidsgiver er det dessuten en rekke forhold knyttet til mine medarbeidere som det naturligvis ikke egner seg å være åpen om, men som man tvert imot må være bevisst på å behandle konfidensielt. Det kan også være saker som ikke egner seg for omtale på blogg av hensynet til andre utenfor virksomheten.

I tillegg vil mange av de som følger meg på blogg og i sosiale medier, ha lagt merke til at jeg aldri har identifisert familien min med navn eller bilder.

Før jeg startet Stormberg, var jeg bevisst på at selv om jeg hadde valgt å vise ansikt i det offentlige rom og være åpen om mine tanker og mitt engasjement, så skulle jeg ikke utlevere familien min. De må selv kunne ta valget om de vil vise ansikt eller om de vil forbli anonyme. Det kan fort oppstå vanskelige situasjoner hvor det å være kjent i det offentlige rom kan oppleves som en unødig tilleggsbelastning, spesielt for et barn.

Beskytte.jpg
Individual protection by kwerfeldein. Tilgjengelig under CC BY 2.0 Lisens

Jeg har derfor konsekvent takket nei til forespørsler fra journalister som har ønsket å ha intervju hjemme hos meg, ta bilder av meg med barna eller som har spurt om å være med «familien Stormberg» på tur. Jeg er åpen om Stormberg, jeg er personlig, men ikke privat.

Noen journalister har blitt overrasket når jeg i forbindelse med intervjuer, ikke har ville oppgi min kones eller barnas navn. Med litt «graving» kunne journalistene lett ha funnet navnene, men de har heldigvis respektert ønsket mitt.

Jeg blir forundret når jeg ser hvor ofte mer eller mindre kjente personer står frem i media med barna på armen eller som smykker rundt seg. Er det riktig å utsette barna for den slik offentliggjøring?

Det blir opp til den enkelte forelder å svare på. For noen kan det kanskje være både nyttig og riktig. Men for min del har det vært viktig å ikke bruke barna eller familien min i en offentlig sammenheng. Etter hvert som årene har gått, har jeg bare blitt mer overbevist om dette valget har vært riktig.

Så selv om åpenhet er et viktig prinsipp, så er det altså noen historier du ikke vil kunne lese og noen ansikter du ikke vil få se på denne bloggen.

Et mindre inkluderende arbeidsliv

Avtalen om et Inkluderende Arbeidsliv ble signert av Regjeringen, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene i 2001. En av målsettingene var en reduksjon i sykefraværet på 20%. Resultatet kjenner vi. Sykefraværet er i 2009 høyere enn når IA avtalen ble inngått.

Nåværende styreleder i Rådet for Psykisk Helse, Ansgar Gabrielsen, var statsråd i perioden 2001-2005. Jeg møtte han på Gjestebud i Oslo, og benyttet anledningen til å spørre han om hva han tror er årsaken til at utviklingen har gått i feil retning etter at IA avtalen ble inngått i 2001.

Det var god vannføring i Akerselva den dagen videobloggen ble laget, og lydkvaliteten bærer preg av dette:-)

Jobb på blå resept

Livet er fult av overraskelser. Både positive og negative. Både fysiske og psykiske. Felles for de fleste overraskelser er at de gir ringvirkninger i livet. Fysiske overraskelser gir ringvirkninger på det psykiske og vice versa. Det er sikkert mange måter å takle dette på, men hvordan unngå en ond og nedadgående helsemessig spiral uten å ty til blå resept og sykemeldinger?

Det å føle seg savnet og til en viss grad uunnværlig på en arbeidsplass er en god og motiverende følelse. Det å føle seg tilsidesatt på blå resept i uoverskuelig framtid er en mindre god følelse. Kanskje spesielt hvis en ikke har en synlig og fysisk skavank med en klar diagnose slik at alle kan se at en er borte fra jobb med god grunn.  En orker rett og slett ikke å gå den dørstokkmila det er å komme på jobb.

 blå_resept_2.jpg

My Medication av Spike55151. Tilgjengelig under CC License 2.0

Med en tro om at alle mennesker har evner og talenter og er en nesten utømmelig ressurs, representerer mennesker med psykiske uhelse en kapasitet som arbeidsgivere bør være oppmerksomme på. Det er et vell av grunner til at mennesker går på en smell, og sikkert like mange måter å komme tilbake på. Å ha en viss grad av struktur og forutsigbarhet i livet betyr mye for alle. Jobb er en viktig komponent for å få det til, om den så må komme på blå resept.

Det handler om å vise ansvar, medmenneskelighet og ha fokus på en tredelt bunnlinje. Selv om dette ikke dreier seg om å være snill som sådan så sier Hakkebakkeskogens filosofi om at ”den som er veldig stor må være veldig snill” mye om hvilket stort ansvar det offentlige har som arbeidsgiver i et sosialidemokratisk samfunn. Den Norske Stat har mye å gå på, og derfor vil jeg gi Arbeids- fornyings- og kirkeministeren en konkret utfordring når jeg i morgen treffer henne på Rådet for psykisk helse sitt gjestebud i Oslo.    

Se også bloggposten: Psykisk helse – jobb som medisin.  

Steinar J. Olsen, Gründer og daglig leder Stormberg

Steinar.jpg